Dette leste jeg i februar

Februar er snart over, våren er nær, og nok en gang flommer nye bokutgivelser over oss. Jeg er fortsatt ganske bestemt på å holde meg til 1001-listen og egen bokhylle, men nå begynner nye bøker å friste stadig mer. I januar leste jeg 6 bøker og lå foran skjema på 52 leste bøker i år, mens i februar har jeg lagt etter med kun 4. Disse bøkene har jeg lest:

I morgen er alt mørkt: når historien slutter av Sigbjørn Mostue
Asking for it av Louise O`Neill
Born a Crime av Trevor Noah
Sementhagen av Ian McEwan




Februar begynte veldig bra både kvalitets- og kvantitetsmessig med to gode og fengende ungdomsbøker. Den første en dystopi og avsluttende bok i I morgen er alt mørkt-trilogien til Mostue, der jeg har likt alle bøkene veldig godt, også den siste. De er mer brutale enn de fleste amerikanske dystopiene for ungdom jeg har lest, og selv om de er actionfylte, fordrer de litt til ettertanke også. Jeg har skrevet om de to første bøkene her og her. Asking for it var en veldig ubehagelig leseopplevelse om voldtekt, som ikke gjør det lett for leseren ved å skape et offer leseren har vanskelig for å sympatisere med. Jeg ble både sint og uvel av denne. Det kommer et innlegg om den om ikke lenge.

Born a Crime har jeg allerede skrevet eget innlegg om, men jeg kan gjenta at dette er en lydbok jeg anbefaler sterkt. Til slutt i måneden fikk jeg endelig årets første 1001-kryss. Det har nesten herjet en lite Ian McEwan-feber over bokbloggverden og jeg klarte ikke å la være å henge meg på. Jeg begynte med en av hans første bøker, og manges favoritt, Sementhagen. Jeg er veldig usikker på hva jeg egentlig syntes om den, og føler jeg har lite å si på det nåværende tidspunkt. Jeg var advart om at den var ubehagelig, og det var den, men ikke sånn at jeg måtte legge den fra meg. Den er absolutt fascinerende, men jeg ble liksom ikke helt revet med likevel. Om dette er en bok som trenger litt mer tid til å synke inn vil tiden vise.

Selv om antallet leste bøker ikke er imponerende, er jeg godt fornøyd med bøkene jeg har lest. Jeg har som sagt fått et 1001-kryss, jeg har fått hele tre (!) nye nasjonaliteter med Irland, Storbritannia og Sør-Afrika, jeg har lest en av årets Printz Honorees, og jeg har avsluttet en serie. Ikke minst har jeg lest fire gode bøker på hver sine måter. Det var absolutt en overvekt av dystre bøker med tunge tema i februar. Den mest oppløftende boken er jo faktisk boken fra virkeligheten om komikeren som levde i skjul under apartheid fordi han hadde hvit far og svart mor. Den er faktisk til tider veldig veldig morsom og et godt avbrekk fra dysterheten.

I mars fortsetter jeg med Blodmeridianen, som er en av grunnene til at det ikke har blitt flere leste bøker i februar. Jeg har forsøkt å lese mer i den, men merker at jeg ikke klarer mer en små doser av gangen. Jeg kom over en liste på Goodreads over "Most disturbing books" der jeg fant både denne og Sementhagen, kanskje ikke den beste kombinasjonen å lese de to samtidig. I tillegg har jeg begynt på Anna Karenina på 900 sider, men har ingen ambisjoner om å lese den ferdig i mars, men i hvert fall første del. Ellers er det mulig jeg begynner på en av de to av årets norske utgivelser jeg har liggende, og helst en 1001-bok fra bokhyllen med tanke på kryssene. Hva er dine leseplaner for mars?

Biosirkel: Rags to Riches: Trevor Noah

Moshonista har i årets første runde av biosirkelen utfordret oss til å finne en bok om noen som har gått fra fattig til rik eller omvendt. Jeg var innom flere alternativ og forsøkte først å lete i bokhyllen, men fikk tilbakemelding om at valgt person ikke var fattig nok, eller ble ikke nysgjerrig nok selv til å velge noen av dem. Som vanlig endte jeg opp med å lete hos Audible istedenfor, for biosirkel er som oftest lik lydbok, og derfor som vanlig forsinket (den eneste gangen jeg rakk fristen leste jeg en trykt bok). Bloggdato var egentlig 15. februar, men litt forsinkelse blir nok godtatt, og så blir det spennende om biogeneralen godkjenner valget av biografi.

Boken jeg til slutt valgte er Trevor Noah sin Born a Crime, en samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Trevor Noah var for meg ganske ukjent komiker som jeg har hørt om fordi han overraskende overtok et av de større talkshowene i USA, The Daily Show, etter John Stewart. Jeg har aldri sett programmet eller hans stand-up, men kommer mest sannsynlig til å sjekke ut sistnevnte.

Tittelen, Born a Crime, spiller på at Trevor har en svart mor og en hvit far, noe som var ulovlig og ble straffet med fengsel under apartheid. Tidlig i livet ble han holdt for det meste innendørs, og moren måtte late som hun var barnepiken hans hvis de skulle bevege seg utendørs, da han tydelig var lysere i huden enn henne. Faren fikk kun se sønnen i skjul en sjelden gang. Hvis de skulle utendørs var det i forskjellige parker eller på sightseeing til hvite familiers palass, da de ikke hadde penger til noe annet.

Til tross for at Trevor var et produkt av noe strengt ulovlig og egentlig var i stor fare, opplevde han sin egen barndom som ganske trygg og god. Hans sterkt religiøse mor, som gikk i tre forskjellige kirker hver søndag (for hvite, for svarte og for fargede), passet på at Trevor ikke ble et offer på noen som helst måte. Selv om hun som fattig svart alenemor var dårlig stilt i Sør-Afrika nektet hun å godta det, og spesielt å godta at sønnen ikke skulle ha muligheter i livet. Det er så vidt nevnt at Trevor begynte å turnere som komiker som ung voksen, men vi skjønner likevel ut fra denne boken at dette er en mann som har gjort suksess til tross for svært dårlige odds.

Og når vi snakker om Trevor sin mor er hun litt av en karakter. Denne boken er på mange måter en hyllest til henne, men hun blir langt i fra fremstilt kun positivt. Her er det så mye "tough love" at Trevor heller velger å bli værende i fengsel enn å risikere morens vrede, etter å ha bli stoppet av politiet i en bil lånt av stefaren uten lov. Samtidig er hun lite redd for autoriteter når hun mener de tar feil, og hun nekter å godta alt av begrensninger samfunnets normer ønsker å legge på henne og sønnen. Når apartheid opphører klarer hun utrolig nok å skaffe seg jobb som sekretær, en jobb først og fremst hvite kvinner får, noe som fører til at den lille familien blir bedre stilt enn mange andre. Ettersom Trevor vokser til viser han også at han kan finne sine egne måter å tjene penger på.

Boken er delt inn i 18 historier fra både tidlig barndom og opp til han ble en ung voksen. De omhandler alt fra svært alvorlige hendelser, til mer allmenne som når Trevor forelsker seg for første gang, eller hvor utfordrende det kunne være å vokse opp som hverken svart eller hvit. De kommer ikke kronologisk, noe som kan være litt forvirrende, da jeg ikke alltid klarte å plassere hendelsene i forhold til hverandre, men det er ikke noe stort problem for opplevelsen av boken. Mange av historiene er som sagt ganske dramatiske og alvorlige, som da Trevor, moren og lillebroren blir kidnappet etter at bilen deres får motorstopp, og blir tvunget til å slenge seg ut av kidnapperens bil i fart og løpe. Noen historier er hysterisk morsomme, som når en enkel rampestrek fra Trevor utløser at hele nabolaget tilkalles for å drive ut onde krefter fra huset deres. Den aller mest morsomme historien handler om en danser som heter Hitler, men mer enn det vil jeg ikke avsløre her.

Jeg kan absolutt anbefale denne lydboken. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

Dette leste jeg i januar

Vi er allerede langt ut i februar, men her kommer likevel oppsummering fra januar. I januar leste jeg 6 bøker, noe som ikke er så verst for å være meg. Jeg har vel pleid å lese 4-5 bøker på en gjennomsnittlig måned. Nå skal det sies at 3 av bøkene var påbegynt før årsskiftet, men hvem bryr seg vel om det. Kun en av bøkene har så langt blitt videre omtalt (trykk lenke), men to av bøkene har i det minste et påbegynt innlegg som forhåpentligvis kommer i neste uke. Jeg begynte å skrive om de ulike bøkene, men fant ut at det kom til å bli et veldig langt innlegg, og at det kanskje var bedre å forsøke å fordele innleggene litt mer utover måneden. Her er de leste bøkene fra januar:

Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial Killer av Monte Francis
Menn som ingen treng av Frode Grytten
To søstre av Åsne Sejerstad
Leiligheten av Nora Szentiványis
Salt to the Sea av Ruta Sepetys
If I Was Your Girl av Meredith Russo



Januar har vært en innholdsrik lesemåned der jeg synes jeg har lært mye av bøkene jeg har lest. Jeg har vært i Alaska og lært litt om både kriminalstatistikk og statens skyggesider, jeg har fulgt den norske mann i ulike varianter, en fars desperate kamp for å få døtrene sine tilbake fra Syria og lært om radikalisering av ungdom i vesten, jeg har vært i Budapest og møtt en familie som har blitt revet fra hverandre etter at en generasjon flyktet fra kommunismen, mens den andre ble, jeg har fulgt fire ungdommer tvunget på flukt under andre verdenskrig og jeg har blitt kjent med Amanda, født Andrew, og hvordan det er å endelig kunne være seg selv, men å likevel måtte bære på en stor hemmelighet for å bli akseptert. Jeg har hatt mange virkelig gode leseopplevelser, men hvis jeg må trekke frem noen var det To søstre og Salt to the Sea som gjorde mest inntrykk.

Når det gjelder målene jeg satt meg har jeg kommet godt i gang med bokhyllemålet, som er viktig, da dette blir verre å følge opp ettersom nye utgivelser kommer i stadig større omfang i løpet av året. 5 av de 6 leste var hentet fra egen bokhylle. Jeg har lest 2 ulike nasjoner og altså fått 2 kryss der, men det skulle jammen litt til å ikke klare det i løpet av årets første måned. Kryssene for Norge og USA kommer nesten av seg selv og jeg har lest 3 fra hvert land i januar. Til tross for dette har jeg faktisk i tillegg vært i både Ungarn, Syria, Tyrkia og Polen gjennom handlingen i bøkene, og det teller absolutt for noe. Jeg har ellers lest 2 av 5 non-fiction og tror ikke det blir noe problem å oppfylle det målet ettersom jeg er veldig fristet til å lese mer.

Hva så med februar, en kort måned som allerede nærmer seg halvveis? Jeg må få minst et 1001/klassiker-kryss, og helst to. Jeg holder på med Blodmeridianen av Cormac McCarthy som jeg må tvinge meg selv litt til å komme ordentlig i gang med. En tung bok når det kommer til både språk og innhold, men jeg liker den. Ellers er jeg veldig fristet til å lese mer Ian McEwan etter at den ene bokbloggeren etter den andre har skrevet om ham i det siste. Sementhagen er trukket frem som en favoritt hos flere, den er kort og den er en av hans tidligste bøker (den tidligste på 1001), så det må helt klart bli første bok ut (selv om det er Lørdag jeg har i bokhyllen). Han vil også gi en nytt, om enn noe opplagt, nasjonalitetskryss. Jeg har også lyst å lese flere av fjorårets Printz-aktuelle før jeg begynner på dette årets bøker.