Bokhyllelesing: Salt to the Sea av Ruta Sepetys

Salt to the Sea ble påbegynt tidlig i 2016 og nå tidlig i 2017 er jeg endelig ferdig med den. Hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid er nok at den ble påbegynt som lydbok, og det funket bare ikke. Det er mulig starten på boken er litt treg og at det ville gått bedre etter hvert, men det var først da jeg plukket opp den trykte utgaven at det virkelig tok seg opp. Jeg synes det var en sterk historisk ungdomsroman om unge mennesker på flukt ved slutten av andre verdenskrig.

"On September 1, 1939, Germany invaded Poland from the west. On September 17, 1939, Russia invaded Poland from the east. I remember these dates. Two warring nations gripped Poland like girls fighting over a doll. One held the leg, the other the arm. They pulled so hard that one day, the head popped off  (s. 202)."

I Salt to the Sea er vi altså på slutten av andre verdenskrig der vi blir kjent med fire ungdommer. Alle fire, sammen med utallige andre, flykter fra sovjetiske soldater, mot kysten, der flere tyske skip skal frakte flyktninger, soldater og offiserer i trygghet over Østersjøen. Boken tar for seg den sannsynligvis største, men kanskje minst kjente, skipskatastrofen i historien, senkningen av skipet Wilhelm Gustloff.

"Hundreds of thousands had descended upon Gotenhafen from the depths of East Prussia and the Baltic countries. They now pushed and floated, like human driftwood, near the harbor. Vehicles shrieked their horns, carving a narrow path through the sea of refugees. A crowd gathered around a small girl who had been hit by a car. Hooded crows feasted on the innards of a dead horse in front of an overturned wagon. People wandered, looking constantely to the sky in fear of the Black Death. On the side of the road, where the earth had been turned by tank treads, an emaciated cow wailed. Its udders had frozen and burst overnight (s. 184)." 

De fire unge menneskenes veier krysses etter hvert. Joana , Emilia, Florian og Alfred har ulik nasjonalitet, bakgrunn og mål, men alle savner de noen, venner og familie, som de ikke vet hvordan har det. Vi møter de fire i hver sine kapitler gjennom hele boken. Jeg har sett noen innvendinger fra lesere på Goodreads mot at de korte kapitlene og at de ulike synsvinklene gjør at vi som lesere ikke blir ordentlig kjent med karakterene. Jeg synes både at kapitlene er korte, og har ulike synsvinkler, som jeg er veldig glad i, gjør boken mer spennende og interessant. Boken er nemlig også bygget opp slik at hver karakter sin historie blir avdekket sakte. Alle har de hemmeligheter og grusomme ting de har opplevd som de ikke vil dele. På denne måten blir boken veldig spennende og drivende ved at vi får små smakebiter og cliffhangere hele tiden. For noen vil nok dette fungere og for andre ikke.


Boken har naturlig nok mange grusomme scener, det er tross alt snakk om krig og flukt. Scenene blir på mange måter enda mer grusomme fordi de blir fortalt til oss på en nærmest nøytral måte. På denne måten forstår vi bedre at menneskene vi møter, som er på flukt, har levd i krig i flere år, blitt utsatt for grusomheter, eller sett andre bli utsatt for dem, mistet sine nære, eller de aner ikke hvor i verden de er. Disse menneskene stopper nesten ikke opp mer, for å ta inn over seg elendigheten rundt seg.

Selv om disse scenene blir fortalt med en nesten kjølig distanse så står miljøet rundt og handlingen levende foran meg. Krigen og herjingene, fra øde skog til den kaotiske havnen, desperate mødre, alt ser jeg veldig godt foran meg.

Vil du ha en spennende, både vond og varm bok som samtidig lærer deg litt historie, så tror jeg dette er boken for deg. Da jeg skulle lese litt mer om dette fant jeg forresten ut at Günther Grass sin I krabbegang faktisk handler om denne katastrofen, og enda en bok ble satt på leselisten.

Hedda hos Boktanker arrangerer bokhyllelesing for å få kuttet litt i ulestbunkene hjemme i bokhyllen. Januar-kategorien var en bok med blått omslag og da passet det fint å gire opp i lesingen av Salt to the Sea, noe jeg ikke angret på.