Samleinnlegg: norske ungdomsbøker 2015

På høsten i fjor leste jeg ganske mye for å nominere til bokbloggerprisen som deles ut senere i år. Selv om jeg hadde en helt ok innleggsrate i fjor skrev jeg nesten ikke om noen av bøkene jeg leste på høsten og det skal jeg gjøre noe med nå. Først ut er tre av de norske ungdomsbøkene som kom ut i 2015.

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarmerende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer. 

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsen kommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.   

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Fuck verden av Monika Steinholm:

Gunn og moren er nyinnflyttet til Tromsø, morens gamle by. Gunn vet ikke hvem faren er, men hun vet at han mest sannsynlig holder til i Tromsø. Moren var tenåring da hun fikk Gunn og prøver fortsatt å være en ved å kle seg altfor ungt og å være venninne med datteren. Gunn selv sliter med å finne seg til rette på ny skole og føler seg utilpass som mange på hennes alder ofte gjør. Hun har nerdete interesser og vet ikke helt hvordan hun skal oppføre seg i ulike sosiale situasjoner. Hun dyrker nok annerledesheten sin litt for å beskytte seg selv ved å fordype seg i interessene og å være konfrontrerende i stilen.

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen. 

I morgen er alt mørkt: Marlens historie av Sigbjørn Mostu:
Siden I morgen er alt mørkt: Brages historie ble lest har jeg gledet meg til denne. Det er ikke en fortsettelse av historien egentlig, først og fremst er det situasjonen sett fra et annet ståsted. Situasjonen er fortsatt at parasitten MTG har mutert og angriper mennesker og gjør dem til sultne dyr. Der den forrige boken brukte litt tid på å sette oss inn i katastrofen som da var begynt å spre seg om i andre deler av verden og nærmet seg Norge, kommer vi nå inn i historien på et litt senere tidspunkt med mindre oppbygging.

Marlens historie er minst like spennende som Brage sin. I motsetning til for eksempel Sofia Nordin sin dystopi Ett sekund om gangen som også tar for seg en pandemi som utrydder verden, er disse bøkene mer drevet av ytre handling. Her er det jo ikke snakk om en sykdom som stille tar livet av mennesker med feber og sykdom, nei her blir de forvandlet til sultne dyr som dreper og smitter hverandre.
I morgen er alt mørkt er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Som forløperen tar den opp interessante og almenngyldige problemstillinger rundt den menneskelige natur og vår sivilisasjon. 

Enkelte karakterer er muligens litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks og interesserer med mer en Brage. Der Brage har en del typiske helteegenskaper kan Marlen minne mer om en antihelt. Hun er pessimistisk, blir passiv og redd og bruker lang tid på å tilpasse seg situasjonen. Nå skal det sies at hun i større grad enn Brage har voksne å støtte seg til.  

Selv om dette er en oppfølger er det nok ikke nødvendig å ha lest den forrige boken, men jeg vil absolutt anbefale det. Den første boken vant Uprisen overlegent i fjor, og også i år er Mostu nominert. Det ville i grunn overraske meg mer om den ikke vant enn om den vant.