Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz...

Jeg hadde lest tittelen på denne boken av Marit Kaldhol flere ganger før jeg egentlig fikk den med meg. Spesielt da jeg hadde fått med meg hva boken handlet om slo det meg hvor sterk og vakker den er. Den antyder alt som skulle vært og ikke ble, fordi livet ikke alltid går som man vil. Og for Solrun og Jenny i denne boken går det ganske dårlig. Solrun sine rusproblemer startet før moren deres døde i en ulykke, men har nok blitt verre etter dødsfallet. Bestefar Olvar som bor i nabohuset sliter med helsen og er nesten blind, og for hovedpersonen Jenny er det derfor mye ansvar på unge skuldre. Hun forsøker i tillegg så godt hun kan å studere. Faren er også fraværende og bor i Polen, derav byen Lodz i tittelen.




Sitatet som fikk meg til å bestemme meg for at denne boken skulle jeg lese uansett hvor mange tårer som måtte komme, var uthevet i NRK sin anmeldelse av boken og står på aller første side:

Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake. At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa. Eller ikkje har vilje nok. Likevel trur eg at dei lengtar heim (Kaldhol 2014, s. 3).

Dette er ikke den eneste fuglemetaforen i boken, for de er gjennomgående. Storesøsteren er fuglen som kommer bort fra flokken og ikke klarer å komme seg hjem igjen.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler mye om Jenny sitt forhold til søsteren Solrun og hennes opplevelse av søsterens rusavhengighet. Hun forteller om det som skulle ha vært, hvordan de to skulle hatt det, noe som gjør tonen i boken veldig sår og vemodig. Noen har ment at dette nesten ikke er en roman, men en diktsamling. Det er en sammenhengende historie med kapitler så korte som en halv side til et par sider som forteller om en hendelse, tanke eller minne. Setningene er korte og dialogene få. Språket er lyrisk, stillferdig og gjerne antydende, men samtidig tilgjengelig, blant annet fordi hun henvender seg direkte til søsteren:

Du er ikkje her, Sol. Er ikkje saman med meg. Legg ikkje armen omkring meg og trøystar, slik du gjorde då vi var små. Du skulle vore her, skulle sagt: Ikkje ver redd. Skulle sagt: Vi skal klare det saman, Jenny, du og eg. (Kaldhol 2014 s. 7)

Vi får egentlig aldri vite hvorfor søster Sol ruser seg (ikke at det nødvendigvis finnes én spesiell grunn), men vi blir fortalt flere historier i boken som tyder på en ung jente som ikke alltid har det så godt. Jenny forteller om søsterens angst i barndommen som gjorde at hun stadig måtte sove hos moren, og at hun gjerne fikk en tablett å sove på. Hun forteller også om at søsteren kunne bli fjern og om et mørke "som ville ta deg frå meg. Stele deg sakte, bit for bit" (s. 9). Samtidig som hun var redd viser andre scener i boken at hun var den tøffeste av dem og villig til å ta sjanser, som å svømme litt for langt ut i vannet. Nå er Jenny alene om å være den tøffe.

Anne Cathrine Straume sier i sin nevnte anmeldelse at hun får følelsen av at dette er en ungdomsbok. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om et ungt menneske som forsøker å takle for mye ansvar, og er til tross for sin poetiske og antydende stil fullt mulig å lese også for mer uerfarne lesere. Jeg ser hva anmelderen mener og det bekrefter kanskje det vanskelige og av og til kunstige skillet mellom bøker for ungdom og voksne. Straume mener dog at Kaldhol ikke stoler nok på leseren til å gjøre sine egne tolkninger og gjentar seg selv litt for mye. Det er mulig forfatteren kunne holdt litt tilbake på for eksempel alle fuglemetaforene, men jeg synes samtidig tilgjengeligheten i dette tilfellet heller burde berømmes. For det er en stor prestasjon å gjøre en bok som mest minner om lyrikk i sin korte, antydende og poetiske form, som hopper frem og tilbake i tid, og som bruker mye symbolikk, så tilgjengelig som dette.

Til slutt en liten nesten-digresjon: Straume sier også at den håpefulle slutten er nærmest programmatisk i bøker for unge lesere. Dette er jeg ikke enig i, og det får meg nesten til å lure på om Straume har lest særlig mange nyere ungdomsbøker (men det vet jeg jo at hun har). Det er ikke få av de siste års norske (og oversatte) ungdomsbøker som har forsvinnende lite håp. På stående fot kan jeg nevne en av de andre bokbloggerprisnominerte, De som ikke finnes av Simon Stranger, og Uprisen-vinner I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Eller hva med Johan Harstad sin Darlah, som nylig ble kåret til tidenes norske ungdomsbok av Dagbladet og Ubok.no? Og hele dystopisjangeren som er så populær blant ungdom er jo rett og slett tuftet på håpløshet.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er en av tre nominerte i kategorien roman i årets bokbloggerpris. Boken har samlesing denne måneden, og her kan du se en oversikt over andre bloggeres innlegg om boken. Mitt eksemplar ble lånt med fra biblioteket, men denne tror jeg blir nødt til å eie. Marit Kaldhol skriver faktisk også bøker både for barn og ungdom. Jeg har både årets bok, Zweet, og søkeord: ayotzintli  stående i bokhyllen hjemme. Jeg gleder meg til å utforske hennes litterære verden videre.