Rå og brutal zombieroman

                                             
                                   

I morgen er alt mørkt starter med et frampek som viser oss hvilken vei det skal gå i denne boken. Hovedpersonen Brage sier: "Det er rart med disse små tingene. Du aner ikke hvor stor pris du setter på dem, før det er for sent. Jeg vet hva jeg snakker om." Det Brage snakker om er at en mutert utgave av parasitten Toxoplasma Gondii sprer seg i ekstremfart og med like ekstreme symptomer på verdens befolkning. Det hele starter i Japan der horder av mennesker plutselig blir voldelige og aggressive og går løs på hverandre. Brage og vennene han i trygge Norge velger stort sett å tro at dette ikke kommer til å nå dem, helt til det siste. Det er klart for en spennende, brutal, mørk og intens leseopplevelse.

Av de dystopiene jeg har lest minner denne meg mest om en serie med et liktklingende navn, nemlig I morgen-serien av John Marsden. Dette er fordi disse seriene tar opp hendelser som kan skje i dag, her og nå med oss. Det er ikke et fiktivt fremtidig samfunn eller et etter katastrofen-samfunn. Fordi det er realistisk skrevet er det veldig ubehagelig og denne bokens hendelser kan gi leseren både assosiasjoner til Ebola-virusets herjinger og det kan være en parallell til krigene som herjer rundt om i verden. En av grunnene til at I morgen-serien er sterk, er at den gir oss i den vestlige verden en følelse av hvordan det ville være om krigen rammet oss. I I morgen er alt mørkt kommer det enda nærmere, for da rammes også Norge. Boken bruker tid på å fortelle oss om livet i hans omgangskrets, mens epidemien herjer og kommer stadig nærmere Norge. Den forteller om hvordan media fremstiller det hele og forsøker å gi et inntrykk av at dette ikke vil skje oss.

Det er også nærliggende å sammenligne boken med zombie-serien The Walking Dead (tegneserie som har blitt TV-serie). I begge to er det de overlevendes reaksjoner på det som skjer som er i fokus, og selvfølgelig at mennesker blir forvandlet til det ugjenkjennelige og umenneskelige. Hvordan ville du reagert hvis de rundt deg ble til ville dyr, til og med de du er aller mest glad i? Og hva skjer med deg når du må ta valg og utføre handlinger du aldri hadde trodd du eller noen du kjente måtte gjøre? Det er noe av det denne boken utforsker i tillegg til å være uhyre spennende og underholdende. Boken er nok for heseblesende til at den maner veldig til ettertanke, men den engasjerte meg likevel i det menneskelige aspektet og det var en bok jeg ønsket å diskutere. Det er først og fremst en handlingsdrevet bok og innenfor de premissene er den veldig veldig god. Det er en av de mer spennende bøkene jeg har lest på lenge og kanskje en av de bedre dystopiene jeg har lest.

Så er jo dette en dystopisk ungdomsbok og en forelskelse og et trekant-drama hører visst nesten alltid hjemme i denne typen bøker. Brage er nemlig veldig forelsket i Frida, den fineste og mest uoopnåelige jenten på skolen. Han blir både klossete og flau når hun er i nærheten.  Dette er med på å etablere Brage som en troverdig og identifiserbar karakter helt fra starten av. Det nevnte trekantdramaet foregår ganske annerledes her enn det jeg er vant med og er langt mindre uskyldig enn i de amerikanske variantene av sjangeren. Noen av karakterene er noe stereotype i det som utvikler seg til å bli litt de gode mot de onde mellom de overlevende. Dramaturgisk fungerer denne motsetningen og konflikten mellom menneskene godt, men personlig synes jeg det kunne vært noe mer balansert. Det er realistisk at ekstreme situasjoner kan få frem både det beste og det verste i mennesker, men de "slemme" karakterene blir litt for åpenbare.

Det jeg har mest å utsette på denne boken er egentlig omslaget. Det liker jeg ikke i det hele tatt og synes det gjør at boken fremstår som den er av lavere kvalitet enn den er. For selv om omslaget kan tyde på en bok full av blod og gørr, er den overhodet ikke det. Det er riktignok en brutal bok som jeg ikke ville anbefalt til de yngste ungdommene, men det handler mest om menneskets psyke i ekstreme situasjoner der et sivilt samfunn ikke lenger eksisterer. Hadde det ikke vært for andres anbefalinger av denne, er det godt mulig dette omslaget hadde bidratt til at jeg ikke leste den.

Jeg synes også boken kunne vart litt lengre, men det må jo være positivt å sitte igjen med en følelsen av at man vil ha mer fremfor at man fikk altfor mye. Heldigvis kommer det mer. Sigbjørn Mostue skal komme med en bok til, denne gangen sett fra en annen karakter sin synsvinkel.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Oppsummering november

Vi er godt inne i desember allerede, siste oppgave dette semesteret er levert, men så har det ikke blitt særlig tid til blogging likevel. Jeg er rett og slett litt mettet på skriving og må fokusere på lesing av norske 2014-bøker og ellers alt det andre denne julemåneden fører med seg av oppgaver. Jeg håper jeg får skrevet om ihvertfall en av bøkene jeg leste i november før jul og at jeg får lest mange av bøkene jeg har lyst til i desember. I november leste jeg seks og en halv bok, fire (og en halv) aktuelle til bokbloggerprisen og to som var pensum.


Svøm med dem som drukner av Lars Mytting: jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat var velvillig innstilt til denne boken da jeg startet å lese. Den ble valgt ut i lesesirkelen jeg er med i og jeg ville egentlig lese en annen, men flertallet bestemmer:-) I tillegg hadde jeg lest noen lunkne anmeldelser og tenkte at denne virket uaktuell for bokbloggerprisen og dermed var det å kaste bort tiden i en såpass travel høstinnspurt. Plottet er i og for seg interessant og komplekst. Edvard skal finne ut hva som skjedde da foreldrene døde den gangen for lenge siden, og bygdegutten må virkelig grave i fortiden og reise både til Shetland og Frankrike etter spor. Hvorfor jeg likevel ikke lot meg rive med? De kvinnelige karakterene er flate og ganske stereotype, den vakre som venter og den mindre pene litt gale som gir Edvard motstand. Jeg har også problemer med å ta en hovedperson som tenker slik som Edvard på alvor. For språket i denne boken er så full av svulstige sammenligner og betraktninger av naturen og livet at det ødela mye av leseopplevelsen for meg. Selv om ingen i lesesirkelen synes dette var stor litteratur, hadde de fleste lest boken kjapt og likt den, mens jeg rett og slett slet meg gjennom den. Jeg har muligens veldig lav toleransegrense for denne typen pjatt for tiden i og med alle andre bøker jeg heller vil lese og små barn som krever det meste av tålmodigheten jeg har. For første gang har jeg ihvertfall merket sitater i en bok fordi de er dårlige, og her kommer et som fikk meg til å himle med øynene:

"Like etter kom maten. Eller, maten? Det var som jeg dukket under i et badekar og kom opp til en bedre verden".
For flere "skrekk"eksempler, sjekk Bjørg sin anmeldelse. For en mer positiv en, sjekk Berit sin hos Bøker og bokhyller.
Boken lånte jeg på biblioteket som både e-bok og lydbok og vekslet mellom de to.

Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus: jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede. Jeg satser på at denne boken får et eget innlegg for det fortjener den absolutt, men det blir nok ikke på denne siden av nyttår. Da har jeg mest sannsynlig lest den flere ganger også.

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostu: eget innlegg om denne kommer. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest på lenge. Et virus som bryter ut i rekordfart i hele verden er i seg selv skremmende aktuelt i og med Ebolaepidemien som herjer i deler av verden. Mostu trekker i tillegg frem interessante problemstillinger ved menneskepsyken og hvordan vi ville reagert på de umenneskelige valgene hovedkarakteren blir nødt til å ta. En mørk bok som kan minne om en blanding av Walking Dead og Tomorrow-bøkene til John Marsden. Boken ba jeg om og fikk fra forlaget.




Brune av Håkon Øvreås: boken fikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris tidligere i høst og var en pensumbok for min del. Rune har akkurat mistet bestefaren, har flyttet til et nytt sted og blir plaget av noen gutter på sykkel. Han bestemmer seg for å ta igjen ved å bli superhelten Brune. Boken er fortalt på en både sår og humoristisk måte fra et tydelig barneperspektiv. Den viser både et barn som sørger og er ensom, og et barn som tør å ta igjen og å ordne opp for seg selv. Jeg tror denne passer godt både til å lese selv fordi den er lettlest og for høytlesing da det kan være flere ting å diskutere sammen med barn her. Forlaget har satt den i 6-9 årskategorien, men den virker å ha nådd ut til et langt bredere publikum . Les Tine sin anmeldelse her.



Faen ta skjebnen av John Green: det er sjelden jeg leser bøker mer en enn gang, for hvem har tid til det? Når en av mine favorittbøker så er pensum på studiet jeg tar, så fikk jeg likevel sjansen til det. Jeg leste The Fault in our Stars for et par år siden på engelsk og denne gangen leste jeg den norske oversettelsen. Jeg hadde litt problemer med boken på norsk i starten fordi dialogene ble mer unaturlig. Det tok ikke så lang tid før jeg ikke tenkte over det lenger og leseopplevelsen var like god, men selvfølgelig annerledes denne gangen. Selve oppbyggingen av fortellingen er i grunn ganske klassisk og tematisk er dette også en typisk ungdomsbok. Det handler om å finne sin identitet ispedd en romantisk historie. Måten John Green på nydelig og sterkt vis kombinerer humor og sarkasme med de store spørsmålene om liv og død gjør boken til noe mye mer en det. Min anmeldelse fra jeg leste boken første gang.


Kjære av Linnea Myhre: en brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev. Eget innlegg om denne kommer.




Hva med den halve boken lurer du kanskje på? På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik ble dessverre levert tilbake på biblioteket halvferdig. Dette ble for tungt både språklig og tematisk for meg nå, og når det i tillegg var venteliste på den ga jeg opp til fordel for en av de andre bøkene som ventet i bokhyllen. Jeg har på ingen måte gitt opp Ørstaviks forfatterskap, men hun må definitivt vente til et mer passende tidspunkt, post-ammetåke.

De som ikke finnes av Simon Stranger

De som ikke finnes er den siste og tredje boken fra Simon Stranger om Emilie og Samuel. Det vil si at bok nummer to, Verdensredderne, handlet ikke om Samuel, men til gjengjeld handler denne siste boken først og fremst om ham. Båtflyktningen Samuel, som Emilie møtte på Gran Canaria i boken Barsakh, har nemlig kommet til Oslo og banker en natt på Emilies vindu. Emilie har for lengst gått videre i sitt liv og glemt hele møtet, mens Samuel er desperat og utkjørt etter en lang reise i dobbel betydning. 

                                             



Det som Samuel har opplevd siden han møtte Emilie er nemlig ikke småtteri. Til og med den traumatiske overfarten fra Afrika til Gran Canaria der døde flyktninger måtte kastes over bord blekner nesten litt sammenlignet med alt han har gått gjennom i ettertid. De som ikke finnes består i stor grad av tilbakeblikk på Samuels reise som er med på å forklare hvorfor han er så medtatt og desperat når han banker på vinduet til Emilie. Jeg skal ikke røpe så mye fra denne reisen, men det er tydelig at Samuel har en lang vei å gå for å kunne bli et velfungerende menneske igjen. Når han så også i Norge møter en kald skulder eller kanskje det er riktigere å si at han møter en vegg av motvilje, forstår der sikkert at dette er en svært brutal bok og historie. Men før du avskriver boken fordi du ikke vil lese en bok med bare elendighet, vil jeg si at boken også inneholder noen lyspunkt. For eksempel de fine vennskapene og båndene som oppstår når man er sammen i vanskeligheter.

Lyspunktene er likevel få og da jeg hadde lest siste side i boken fikk jeg nesten ikke puste. Verden virket så urettferdig og grusom at det ikke var til å holde ut. Boken traff meg så hardt at alt annet syntes uviktig og tomt i umiddelbar etterkant. Så hvorfor skal du utsette deg for å lese om så vonde og brutale ting? Fordi selv om dette er en oppdiktet historie finnes det så altfor mange som Samuel der ute, men vi i Norge synes ikke å ha råd, tid eller lyst til å hjelpe dem. Jeg både håper og tror at de færreste har gått gjennom fullt så mange grusomheter som Samuel, men både forstår og bifaller forfatterens bruk av sterke virkemidler for å få leserens fulle medfølelse og oppmerksomhet. Det er så effektfullt å skrive skjønnlitteratur om politiske tema som Stranger gjør. Jeg som leser blir kjent med Samuel, forstår ham, lider med ham på en annen måte enn når man hører om alle de papirløse flyktningene på nyhetene eller avisen eller til og med leser historiene deres i avismagasin. Det blir så nært og så vondt. Det blir nesten som om du kjenner noen som har gjennomgått det og alle vet hvor mye mer engasjert man blir når man er personlig involvert. Selv om verden fortsatt er grusom og urettferdig har min verden selvfølgelig fått mening igjen. Jeg håper likevel at inntrykket som denne utrolig viktige boken har gitt meg sitter i lenge.

Og hvis du lurer så er det ikke nødvendig å ha lest de to første bøkene før du leser denne, men jeg vil anbefale deg å lese også dem.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Alt du kan ønske deg av Linn T.Sunne

Siri sin kjæreste Jens sliter med angst og andre psykiske lidelser. Ingen av vennene hans eller Siri sine vet om det for han vil ikke at noen skal vite. Han går riktignok til psykolog, men ellers er det Siri og moren hans som deler bekymringene og støtten. Når hun kommer på døren til Jens vet hun med en gang ved å se på morens uttrykk i hvilken form Jens er. Siri var så forelsket i Jens en gang, men nå har følelsene kjølnet og følelser har oppstått for en annen. Hvorfor eller hvordan de kjølnet får vi ikke vite, men Andreas sender henne meldinger som får det til å krible i hele kroppen og hun klarer ikke la være å svare og møte ham.

                                                    

Jeg likte godt å lese om Siri og livet hennes, hvordan hun sliter mellom lojaliteten til den syke kjæresten og den brennende forelskelsen til Andreas. Linn T. Sunne skriver veldig godt og jeg lever meg inn i hennes vanskelige situasjon. For hvordan gjør man det slutt med en som er syk og virker å trenge deg så sårt uten å kjenne seg som verdens kjipeste menneske? Vi vet at hun gjør det for boken starter med at det har skjedd, men at Siri skal gjøre det slutt med Jens er det som driver handlingen. Av ulike årsaker blir det gang på gang utsatt. Dette blir dessverre litt oppbrukt mot slutten og gjør kanskje boken mer overfladisk enn den kunne vært. En videre utforsking av det å være kjæreste med en med psykisk sykdom som i stor grad preger både ham og forholdet, og problemstillingen rundt det å ikke orke å være i dette forholdet hadde vært mer interessant. Istedenfor blir det det mer trivielle handlingdrevne plottet som spiller hovedrollen. Innimellom kapitlene til Siri får vi noen korte kapitler fra Jens som nok skal bidra til å gi litt mer innblikk i hvordan det er å leve med en psykisk lidelse. Dette fungerer ikke så godt. Kapitlene er for korte og for få, men først og fremst er de skrevet på en mer upersonlig måte enn de fra Ida sitt ståsted. De virker rett og slett malplasserte.
 
Det forfatteren beskriver best i boken er forholdet mellom Siri og foreldrene. Det er ikke noe galt med foreldrene, men likevel er hun konstant irritert på dem og synes de legger seg opp i alt for mye av livet hennes. Det er så gjenkjennelig fra jeg selv var tenåring og hvordan jeg hører mange tenåringer eller deres foreldre snakke om hverandre. Foreldrene forsøker så godt de kan å være interessert i datterens liv og å gi henne kjærlighet, og så blir de oppfattet som irriterende nysgjerrige og påtrengende. Jeg husker hvordan jeg selv gikk fra å være en som delte det meste med min mor rundt middagsbordet eller på sengekanten til å synes det var så irriterende at hun skulle vite mer fra ting jeg hadde gjort enn at det hadde vært greit eller gøy. Foreldrene til Siri, og spesielt moren forstår heller ikke tegningen og gir henne litt mer rom, men prøver desto hardere å få innpass.

Linn T. Sunne skriver  som sagt godt og er ikke redd for å ta opp vanskelige tema i ungdomsbøkene sine. Jeg synes dog ikke denne er like god som hennes Lille ekorn som fikk Brageprisen i 2012. Der klarte hun å utfordre leseren mer til å tenke.

Takk til forlaget for et eksemplar av boken.

Lest i oktober: et samleinnlegg

Oktober fløy visst avgårde og jeg endte opp med å ha lest 5 bøker. Jeg har i tillegg lest en halv murstein av en bok så er i grunn ganske fornøyd med månedens antall. Når to av bøkene i tillegg er blant de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt i år må det sies å ha vært en god lesemåned. 3 av dem er aktuell for bokbloggerprisen 2014 og de to andre har jeg egentlig lest i forbindelse med studiene jeg holder på med. Det er disse to tingene som preger prioriteringen av det jeg leser nå for tiden og kommer nok til å fortsette med det resten av dette året. De stakkars bøkene som har stått en stund og støver ned bokhyllene mine må bare vente tålmodig. 


Rekrutten av Robert Muchamore: tegneserieversjon av første bok i Cherub-serien av samme forfatter. En spennende og godt tegnet action-tegneserie om en ung gutt som etter at hans mor dør blir vervet som Cherub-agent. Dette er barneagenter mellom 10-17 år som skal kunne bevege seg mer fritt og være mindre mistenksomme enn voksne i spesielt vanskelige oppdrag. I denne første boken må han gjenneom en haug med opptaksprøver før han mot slutten blir sendt ut på sitt første oppdrag.  Denne lånte jeg på biblioteket.

 



Alt du kan ønske deg av Linn T. Sunne: denne ungdomsboken handler om Ida som har en psykisk syk kjæreste, men har forelsket seg i en annen. Hvordan skal hun klare å gjøre det slutt med Jens som trenger henne sånn uten å få verdens verste samvittighet? Jeg begynte å skrive om denne boken i dette samleinnlegget, men så ble det såpass langt at jeg rett og slett laget et eget innlegg som kommer i morgen. Boken fikk jeg fra Samlaget.




 

De som ikke finnes av Simon Stranger:den siste og tredje boken fra Stranger om Emilie og Samuel. Det vil si at bok nummer to, Verdensredderne, handlet ikke om Samuel, men til gjengjeld handler denne siste boken først og fremst om ham. Båtflyktningen Samuel som Emilie møtte på Gran Canaria i boken Barsakh, har nemlig kommet til Oslo og banker en natt på Emilies vindu. Emilie har for lengst gått videre i sitt liv og glemt hele møtet, mens Samuel er desperat og utkjørt etter en lang reise i dobbel betydning. Annet enn at denne boken er vond, viktig og god skal jeg ikke si her for da håper jeg at jeg legger tilstrekkelig med press på meg selv til å skrive ferdig det såvidt påbegynte innlegget om den snarest. Boken fikk jeg av Cappelen Damm.



 
 Virginia Woolfe av Hilde Hagerup: Denne biografien er en av flere bøker jeg har lest i forbindelse med denne månedens emne i nettstudiet jeg tar i barne- og ungdomslitteratur. Den er en del av Gyldendals IKON-serie der ulike av 1900-tallets forbilder blir fremstilt av noen som er fascinert av dem. Etter å ha lest denne tenker jeg at det knapt kan finnes noen som er mer fascinerende enn Virginia Woolf, så da må forfatteren sies å ha lyktes. Biografien er skrevet i en essayistisk form som gjør den veldig nær og personlig ved at Hagerup trekker inn egne opplevelser og refleksjoner i teksten. Hilde Hagerup har selv studert i London og det er her hun identifiserer seg mest med biografiobjektet sitt. I noe som kan minne om reiseskildring gir hun oss beskrivelser av ulike steder i London som både hun og Virginia har erfaring med. Boken gir også et innblikk i den historiske konteksten til Virginia Woolf som kan gjøre det lettere å forstå både henne og hennes verk samtidig som man gjennom biografens fascinasjon av Virginia Woolf blir nysgjerrig på å lese noe av hennes litteratur. Jeg har ikke lest en eneste Woolf-bok og er ganske skeptisk. Jeg var også litt skeptisk til en biografi for ungdom om en uberegnelig voksenbokforfatter som skrev heller lite tilgjengelig litteratur. Nå tenker jeg at en biografi om nettopp henne må være midt i blinken og at jeg må se å få lest noe av henne snarest. Jeg har blitt anbefalt essayene henne og Et eget rom er satt på ønskelisten. Boken ble lånt på biblioteket.

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer: to mennesker forelsker seg hodestups og flytter raskt sammen. De kjenner hverandre egentlig ikke, men forguder hverandre likevel. Vi blir fortalt allerede fra begynnelsen at dette ikke vil vare. Underveis i boken synes også denne unge mannen hovedpersonen treffer, å være for kunnskapsrik, velartikulert og sjarmerende til å være sann. Historien er sterk, men det er likevel det særegne språket og stilen til Ida Hegazi Høyer som gjør dette til en helt spesiell opplevelse jeg kommer til å ha med meg lenge. Som med De som ikke finnes har jeg begynt på et innlegg som jeg satser på kommer etterhvert. Etter å ha lest om flere bokbloggeres begeistring over denne boken så jeg etter den i bokhandlernes utstilling av høstens nye bøker uten å finne den, og heller ikke på hyllen i byens største Norli-butikk. Min nærmeste bokhandel hadde heldigvis en da jeg spurte etter den, men boken hadde fortjent mer oppmerksomhet enn som så.  Boken har jeg altså kjøpt selv.

Noe å glede seg til i november

Den norske bokhøsten har strødd om seg med fristende utgivelser (en gød del flere enn de jeg har tatt med meg i mine tidligere innlegg) som har endt opp i både den fysiske og den digitale bokhyllen, eller på ønskelisten min til bursdag og jul. Det er kanskje like greit at ikke har funnet så mange utgivelser i november som jeg kunne tenke meg å lese, for da blir det tid til å lese de jeg allerede har stående. November har likevel noen nye fristelser å by på, men en film er vel det jeg gleder meg aller mest til.

6. Atlantia av Ally Condie: en ny dystopisk serie fra forfatteren, denne gangen om en sivilisasjon delt mellom de som lever et trygt liv under vann og de som lever i den sterkt forurensende verden over vann. Det handler om to søsken som skal ta et valg om hvor de vil tilbringe livet sitt. Plottet virker umiddelbart ikke så veldig originalt, men i følge flere omtaler på Goodreads er det visst annerledes enn mye annet. Jeg har foreløpig ikke lest ferdig Ally Condie sin forrige serie Matched fordi jeg ble skuffet over bok 2, og har hørt at det ikke akkurat blir bedre i den siste boken. Når jeg likevel setter denne boken opp på denne listen er det fordi jeg synes Ally Condie skriver veldig godt og jeg har derfor et håp om at denne serien er bedre enn den forrige.




7. Nominasjonene til Ungdommens kritikerpris offentliggjøres. I og med at jeg jobber på videregående skole, og det er elever herfra som skal lese de nominerte bøkene, synes jeg denne prisen er interessant. Jeg har tidligere vært litt kritisk til utvalget av bøker og om det gir et riktig bilde på hva ungdom liker best av samtidslitteraturen vår, eller om de bare velger det de syntes er minst kjedelig, for å sette det litt på spissen. Det må sies at dette bare et inntrykk som jeg ikke aner om har rot i virkeligheten, da jeg har lest de færreste av bøkene og ikke har snakket med ungdom om det heller.  Jeg har hatt planer om å lese de nominerte tidligere for å se om mitt inntrykk kan stemme og aldri kommet så langt, men skal prøve i år igjen med ekstra motivasjon. For i år er også prisen interessant for meg med tanke på bokbloggerprisnominasjonene til nyttår, siden det er kritikere som velger ut bøkene.



8. Yes Please av Amy Poehler:  en bok med personlige historier og morsomme stykker om blant annet sex, foreldreskap og vennskap fra den tidligere SNL-komikeren. Personlig synes jeg Amy Poehler er veldig morsom i både intervjuer, sketsjer og monologer jeg har sett henne i. Det er jo mange som er morsomme, men jeg har også en følelse av at Poehler har mer å komme med. Når en av de jeg følger på Goodreads i tillegg sier at dette er en veldig god og forfriskende bok, må den anskaffes snarest!






20. Roald Dahl med Den kjempestore krokodillen: Cappelen Damm kommer med ny bildebokutgave av en Roald Dahl-bok jeg ikke har lest. Roald Dahl har gitt meg noen av de største og mest minnerike leseopplevelsene fra barndommen og vil veldig gjerne gi noen av dem videre til mine egne barn. Det er også veldig gøy når man kan skrive bøker på ønskelistene til sine barn som man egentlig har lyst på selv, for så barnslig er jeg:-)







Film:
19. The Hunger Games: Mockingjay Part 1: Hunger Games-filmene er et høydepunkt for meg og årets sikreste kinotur. Bøkene gjorde veldig inntrykk på meg og jeg synes disse filmene er veldig godt laget. Dette er sånt som vekker fangirlen i meg:-)

TV:
4. Olive Kitteridge. HBO har laget en miniserie basert på Elizabeth Strouts Pulitzer-vinnende bok ved samme navn. Den har både Frances McDormand og Bill Murray på rollelisten og de to sammen med HBO høres ut som god kvalitet i mine ører. Den sendes på HBO Nordic.

Lest i september: et samleinnlegg

Det har ikke blitt så mye blogging som jeg hadde håpet og ønsket på en stund. Jeg begynte i august på et studie i barne- og undomslitteratur og det meste av skriveenergien min i høst blir nok brukt på oppgaveskriving. Jeg vil derfor i høst lage et oppsummeringsinnleg hver måned så jeg ihvertfall får skrevet litt om de bøkene jeg leser. Forhåpentligvis kommer jeg til å skrive litt mer om enkelte av bøkene, men vi får se. I september lest jeg hele 6 bøker som er langt over gjennomsnittet dette året. Jeg har riktignok kommet inn i en god lesestim nå, men det gode tallet skyldes at jeg har valgt å ta med to barnebøker (jeg leser vanligvis langt flere enn to på en måned) og at to av bøkene, Stoner og Før jeg sovner, ble påbegynt lenge før september.

Stoner av John Williams: denne boken var siste rundes lesesirkelbok og en jeg har brukt lang tid på å lese. Jeg likte den godt, men spesielt i begynnelsen var den ganske treg. William Stoner vokser opp på en gård sammen med sine foreldre, men blir sendt på universitetet for å studere jordbruk. Mens han studerer oppdager han imidlertid litteraturfaget som blir hans store lidenskap og drar aldri tilbake til foreldrene sin gård. Stoner brenner for arbeidet sitt som han etterhvert får på universitetet og kjemper ikke for spesielt mye annet i livet enn faget sitt. Det får vi se både i ekteskapet og i forholdet til datteren der han er passiv i konflikt, mens når det oppstår en langvarig konflikt på universitetet står han på sitt idet hans faglige integritet utfordres. Både boken og Stoner er veldig stillferdige og gir inntrykk av et lite begivenhetsrikt liv selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Boken er ikke spesielt tung og ganske eksplisitt i språk og handling, men jeg synes den har litt for lite driv til å bli en absolutt favoritt. I scenene med konen Edith og i konflikten på universitetet tar det seg veldig opp og det er de sterkeste delene synes jeg. En bok som gikk fra å være en jeg aldri hadde hørt om da den ble foreslått i lesesirkelen til å bli veldig opphauset. Boken kom egenlig ut på 60-tallet, men har av ulike grunner fått en renessanse nå og blitt oversatt til flere språk, blant annet norsk. Jeg leste den på engelsk og kan absolutt anbefale den.

Sinna Mann av Gro Dahle og Svein Nyhus: en bok har jeg lest opptil flere ganger nå i forbindelse med en oppgave jeg skriver på nevnte studie. Jeg leste Krigen av Gro Dahle og hennes datter Kaja Nyhus tidligere i år og synes den var veldig sterk og god. Det er definitivt Sinna Mann også. En billedbok for både barn og voksne om å leve med vold i hjemmet høres nok ikke ut som verken årets julegave eller en bok du leser på sengen til barnet ditt. Det er derimot en viktig bok man kan bruke i samtaler mellom barn og voksne, og ikke minst for å gi voksne et innblikk i hvordan denne grusomme situasjonen kan oppleves for et barn. Teksten til Gro Dahle er poetisk i stilen og ganske lang sammenlignet med mange andre billedbøker. Og tegningene til Svein Nyhus er så detaljerte og sterke. Sammen blir det veldig effektfullt. Pappaen som vokser i størrelse ettersom han blir sint og blir til et monster i flammehav, og moren som er bitteliten og skjør og som etterpå ender opp som en stol i et hjørne er så vondt og sterkt å se et lite barn oppleve. Jeg leste deler av den for min datter på 4 år og hun synes ikke det var skummelt, men hadde noen kommentarer underveis om at hennes pappa ikke ble så sint som Sinna Mann. I følge forlaget er boken beregnet på aldersgruppen, eller vi kan si fra, 6-9 år, så 4 år er nok litt lite også på grunn av all teksten i boken. Gro Dahle har kommentert at barn som ikke har opplevd det barnet i Sinna Mann opplever ser heller eventyret i boken og synes faren er nesten komisk når han blir så sint. Det kan jo virke avvæpnende på et vanskelig tema og barnet får med seg noe av alvoret uten å bli redd. Det må også nevnes at boken ender så godt som den kan ut fra forholdene.

Battle av Maja Lunde: min første danseroman ble slukt kjappere enn de fleste andre bøker i år og begeistret samtidig som den hadde sine mangler. Les min anmeldelse her.









 
En fisk til Luna av Lisa Aisato: den handler om Luna som får besøk av en månefisk som kan fly og oppholde seg på land. Som i Fugl av samme forfatter handler det også denne gangen om å føle seg annerledes eller utenfor, men det er ikke Luna, men fisken som ikke hører hjemme. Luna vil hjelpe fisken hjem, men må bare finne ut hvor hjem er. På veien gir forfatteren oss flere hint og morsomme situasjoner der Luna prøver å kamuflere fisken så ingen skal se den, og ikke minst at de to tar en spisepause på en sushirestaurant. Etter at jeg ble så utrolig glad i Fugl var det en selvfølge å kjøpe hennes nyeste bok i høst. Illustrasjonene til Lisa Aisato er så estetisk vakre og dominerende i denne boken at det kjennes mer som om jeg har kjøpt meg billedkunst enn en tekstbok, og det har jeg jo forsåvidt. I En fisk til Luna er det enda færre ord enn i Fugl og det er helt i orden for det er gjennom bildene historien først og fremst blir fortalt. I flere oppslag spesielt mot slutten er ordene egentlig overflødige. Det er noe så vakkert med Lisa Aisato sine tegninger, en ren estetisk nytelse. Ettersom jeg har lest den flere ganger liker jeg den bedre og bedre. Mangelen på tekst gjør at det er veldig åpent for tolkninger og ikke minst å ta inn de vakre illustrasjonene, som en utålmodig 4-åring ikke alltid er helt med på:-)



 Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn: I halvannet år skal jeg studere ved siden av ny,etterhvert fulltidsjobb og to små barn, så denne boken hørtes ut som noe jeg kunne trenge å ha stående i bokhyllen til enhver tid. Etter å ha lest noen av Ravatn sine kronikker i ulike aviser vet jeg at hun kan skrive morsomt og treffende og det gjør hun også her. Jeg har ledd flere ganger av de vittige formuleringene og eksemplene hun bruker på for eksempel egen tidligere mangel på selvdisiplin. Jeg har også ledd og nikket gjenkjennende til eksempelet på hvordan å dra på IKEA kan ta knekken på selv den mest forberedte kunde med alle valgmulighetene sine. Denne boken har fått meg til å reflektere over flere av hjernens mekanismer i møtet med fristelser. Ikke visste jeg for eksempel at man kunne dopaminisere oppgavene man kvir seg for. Og det til tross for at det nettopp er slik jeg har klart å trene styrketrening to ganger i uken over lang tid ved å la belønningen være å se på mindre intellektuelle TV-program mens jeg trener. Ei heller har jeg tenkt særlig over at alle valgene man må ta i løpet av en dag, selv de aller minste, tærer på viljestyrkemuskelen (vi har visst en sånn) og at det er lurt å begrense antall valg ved å etablere flest mulig rutiner. Gled deg også til Agnes Ravatn sin egen krative løsning på hvordan komme seg på treningssenteret.

Fordi boken er så praktisk og konkret, og ikke minst er fundert på vitenskapelig forskning,  tror jeg den kan ha noe for seg i kampen om å rekke over alt man må og vil. Foreløpig har jeg tatt til meg rådet om å lage en ukeplan hver søndag for å unngå at det sklir ut i løpet av uken. Det gjør det også lettere å følge andre råd som å fullføre en oppgave før du begynner på neste, fordi tilfredstillelsen av å krysse av et punkt på listen er stor. Hvor lenge det varer vil tiden vise, men heldigvis har boken en hurtigliste med tips til høyere selvdisiplin bakerst i boken som jeg kan slå opp i ved akutte behov.

Før jeg sovner av S.J.Watson: en psykologisk thriller om en kvinne som våkner opp hver eneste dag uten å huske annet enn barndommen sin og hvis hun er heldig noen minner fra litt senere i livet. Nå er hun i 50-årene og får sjokk hver dag hun ser seg i speilet. Hun våkner opp ved siden av en mann som påstår han er ektemannen hennes, men som hun ikke har en eneste erindring av. Det viser seg så at en lege har kontaktet henne og bedt henne skrive dagbok og det er gjennom denne dagboken at historien kan fortelles. Jeg reagerte litt på at noen kunne skrive så detaljert i en dagbok og ha med for eksempel hele samtaler med dialoger. Sett bort fra det er det jo en smart måte å fortelle historien på. Spenningen begynner når Christine finner ut at ektemannen hennes lyger og holder skjult stadig flere ting for henne. Legen som hun treffer i skjul, fordi ektemannen har gitt opp håp om at medisinsk hjelp har noe for seg, lar også være å fortelle henne ting, noe som fører til at hun ikke vet hvem hun kan stole på. Det er både interessant, skummelt og nervepirrende å være inne i hjernen på en som har så lite kontroll på hva som er virkelig og ikke. Det viser seg etterhvert at møtene med legen og dagboken hjelper henne å få tilbake noen minner, selv om hun på et tidspunkt også blir usikker på om hun kan stole på sin egen hjerne. En psykologisk thriller etter min smak som jeg har lyttet til på lydbok.

Noe å glede seg i oktober

6. Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved: en Romeo og Julie-historie fra Danmark som skal være både tragisk og fengslende. Jeg har et lite mål om å lese mer nordisk ungdomslitteratur spesielt etter opprettelsen av det nordiske samarbeidsprosjektet NUBB.








6. Kaoshjerte av Lise Grimnes: når bokbloggkollega Knirk skal gi ut bok er det klart at jeg gleder meg stort til det. Jeg vet jo at hun kan skrive og når boken i tillegg høres spennende ut med en blanding av mystikk og urban virkelighet gleder jeg meg enda mer.








10. En overflod av Katheriner av John Green. Gyldendal kommer med enda en av bøkene til John Green på norsk. Paper Towns ble ingen hit hos meg, mens The Fault in Our Stars var fantastisk så jeg må jo gi denne en sjanse også til tross for en lite klingende tittel på norsk.








10. Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. Dette er en forfatter jeg har lagt merke til før og jeg synes bøkene hennes høres så fine ut. Jeg har altså ikke fått lest noe av henne enda, men i forbindelse med nominasjoner til neste års bokbloggerpris kan denne fort hoppe opp på prioriteringslisten.












14. Råta av Siri Pettersen: oppfølgeren til fjorårets Odinsbarn og nominert til bokbloggerprisen er endelig her. Hva skjer videre med Rime og Hirka?










14. Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus: jeg har endelig oppdaget Gro Dahle sine bøker. Først lånte jeg Krigen som hennes datter Kaja Nyhus har illustrert som gjorde sterkt inntrykk om hvordan barn opplever skilsmisse. Deretter har jeg lest den kanskje mest kjente Sinna mann om vold i hjemmet, som ektemannen Svein Nyhus har illustrert, ganske mange ganger etterhvert siden den er pensum på et studie jeg tar i barne- og ungdomslitteratur. Uansett, en ny bok av ekteparet må jeg selvfølgelig få med meg.




Denne bokhøsten er så langt overveldende med alle sine fristende utgivelser. Det selektive utvalget over har hovedfokus på ungdomslitteratur og i første rekke norsk, men jeg oppdager stadig en rekke andre fristelser som gjør leselisten så altfor altfor lang. Men er det noe jeg liker minst like godt som å lese er det å få nye boktips og å lese om bøker, så da kan jeg vel skylde meg selv. Så kjør på, hva gleder du deg til i oktober?

Battle av Maja Lunde

Da jeg fikk forespørsel fra forfatteren om jeg ville ha et eksemplar av denne boken var jeg litt i tvil om en danseroman for ungdom var noe jeg ville lese. Jeg er veldig glad i dansefilmer, så det er ikke det som er problemet, men jeg var litt usikker på om det var like morsomt å lese om dans som å faktisk se det. Når det kommer til dansefilmer er jeg ikke særlig kritisk eller krever så forferdelig mye av historien så lenge det er bra dansing med. I en bok derimot tenker jeg at det bør være historien som bærer boken, så det overrasket meg at det var dansescenene jeg likte best også i bokform, men på en noe annen måte enn når jeg ser på film.

Battle har ikke en veldig original historie, men den er godt og fengende fortalt og du blir dratt rett inn i handlingen. Det handler om Amalie som er en såkalt nyrik og bor med sin far på Oslos beste vestkant. Moren hennes var danser og det har aldri vært noen tvil om hva Amalie skal bli. Hun går på den anerkjente Valkyrien danseakademi der hun er den aller beste teknisk, men danselæreren etterlyser stadig mer følelse i dansen hennes, mer Amalie. En dag raser hele hennes tilsynelatende perfekte fasade sammen da hun må flytte fra alt hun kjenner og oppgi all velstand, til et av Oslos mindre fasjonable strøk. Dette til tross nekter hun å la seg knekke og lar ingen få se hvordan hun har det, eller få se Amalie om du vil. Til det må det selvfølgelig litt ekte kjærlighet til og en kjekk ung mann som danser en helt annen stil enn henne. Høres det kjent ut? Ja, det gjør jo det, men det funker likevel bra.

Dansescenene i Battle er intense og det er i disse scenene jeg holder pusten av spenning eller innlevelse for om hun klarer bevegelsene hun har problemer med eller bare fordi hun er så langt inne i dansen hun holder på med. Det er gjennom dansen vi får komme mest inn på Amalie synes jeg. Boken går nemlig ikke veldig dyptpløyende inn i hennes følelser og tanker rundt det som skjer med faren, tilværelsen som er snudd på hodet og moren som ikke er tilstede. Vi får heller ikke vite særlig mye om hva som har skjedd med moren eller omstendighetene rundt farens konkurs. Den kunne godt tatt seg råd til å gå mer i dybden her for det hadde blitt en bedre bok.

Jeg kunne også ha tenkt meg å blitt bedre kjent med noen av de andre karakterene. Jeg vil gjerne vite litt mer først og fremst om Mikael, men gjerne også Josef og Silje, og hva med Ida? Romansen synes jeg også kommer litt fort. Etter min smak kunne spenningen mellom Amalie og Mikael bygget seg opp litt mer før det det braker løs. Det ville nok vært mer naturlig om de var skeptisk til hverandre litt lenger og ikke minst ville det gjort en del for spenningen i boken. Jeg kunne egentlig ønske at Battle hadde minst 50 sider til som kunne fylle ut det jeg savnet ved boken, gi Amalie og historien om henne mer dybde og la handling og karakterer utfolde seg litt mer.

Tross dette er Battle en veldig underholdende og velskrevet bok. Den har driv og det skjer stort sett noe hele veien. Boken har også et par frempek blant annet helt i starten som forteller om at noe drastisk snart skal skje. Dette er med på å holde på leserens nysgjerrighet. For min egen del var dette en perfekt bok  å lese akkurat nå etter å ha slitt med lesetempo og motivasjon de siste månedene. Nå er det bare å håpe på at vi får en norsk dansefilm!

Tips: liker du Simone Elkeles sine Perfekt kjemi-bøker tror jeg denne er noe for deg.
                                           
                                              

Takk til Kagge forlag for et eksemplar av boken.

Ellikken, Tine og Beathe har også skrevet om boken.

Noe å glede seg til i september

September er allerede flere dager gammel og bokhøsten er definitivt i gang. Det er så mye spennende som utgis nå at dette blir et lite og langt fra representativt utvalg, men likevel noe av det jeg gleder meg mest til. Livet akkurat nå består av litt jobb, mer studier og aller mest permisjon og tobarnsmammaliv. Det er ikke allverdens tid til å lese eller blogge, men håper jeg kan finne tid likevel i høst. Det jeg gleder meg aller mest til i september er nok likevel Bokbloggertreffet der tidenes første Bokbloggerpris skal deles ut og jeg skal treffe mange finfine blogger. Her kommer noe av det jeg håper å få tid til:

1. Fangirl av Rainbow Rowell  kommer på norsk hos Fontini. Eleanor & Park av samme forfatter var en av mine beste leseopplevelser i fjor så da håper jeg virkelig denne kan leve opp.










Hva er det med Anna? av Rebecca James: ny bok på norsk fra forfatteren bak Forførende ondskap. Hennes forrige bok var både lettlest, fengende og spennende, og dette kan være en perfekt underholdningsbok mellom slagene. Dette er også en psykologisk thriller.







Cafe Vespa av Martina Gaux: et norsk forfatternavn jeg har lagt merke til, men ikke lest noe av så langt. Jeg må innrømme at flere av hennes tidligere titler har gjort meg mer nysgjerrig enn akkurat denne, men ny bok av norsk ungdomsbokforfatter bør sjekkes ut.









 
Nøkkelen av Mats Strandberg og Sara Stridsberg: den siste boken fra Engelfors er det nok mange som har lengtet etter. Selv var jeg litt lunken til den første boken, Sirkelen, men du skal ikke se bort fra at jeg fortsetter på serien nå når alle bøkene har kommet.









8. 1957 av Jon Ewo: ny kontrafaktisk roman. Fjorårets 1920 om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige var en av bøkene jeg nominerte til Bokbloggerprisen. Denne gang er det nazistene som fortsatt styrer i landet.









8. Det er min tur nå av Renate Nedregård: ny ungdomsbok av journalist og forfatter Nedregård som tar opp klasseskiller i et klasseløst samfunn gjennom Melissa som er forelsket i rikmannsgutten Alexander.










16. I`ll give you the sun av Jandy Nelson: fordi forfatterens forrige bok Himmelen begynner her er en av mine favorittbøker er denne forhåndsbestilt for en god stund siden.  Jeg har enda ikke lest hva den skal handle om, men bare håper at jeg skal like den godt.








25. Populær av Maya van Wagenen. Selvbiografisk fra amerikansk 15-åring som foretar et sosialt prosjekt for å komme seg fra bunnen til toppen på popularitetsskalaen.










29. Red Rising av Pierce Brown: en dystopisk science fiction fra Mars som gikk rett inn på New York Times sin bestselgerliste og som jeg har lest mye bra om kommer når på norsk hos Aschehoug. 








Badboy: steroid av Anette Munch: nok en norsk ungdomsbokforfatter jeg har merket meg flere ganger, men enda ikke lest noe av. Bøkene hennes tar ofte for seg tøffe ungdomsmiljø og denne gangen er det ungdom som bruker anabole steroider. Boken kommer i slutten av måneden.










I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue: en norsk dystopi bør alltid sjekkes ut. Her er det et mystisk virus eller sykdom som sprer seg i hele verden og får folk til å gå amok av raseri.










Filmatiserte bøker:


12. Frøken Julie: Liv Ullmann har regissert filmatiseringen av August Strindberg sitt kjente stykke som jeg aldri har hverken sett eller lest.

19. The Maze Runner: I dødens labyrint : denne boken av James Dashner kom nylig i norsk oversettelse og den engelske utgaven har stått ulest i bokhyllen lenge sammen med altfor mange andre bøker jeg skulle ha lest.

19. If I Stay Gayle Forman : denne fine og triste ungdomsboken om Mia og Adam som heter Hvis jeg blir på norsk blir film.

Hva gleder du deg mest til i september?

We Were Liars av E.Lockhart

We Were Liars av E. Lockhart handler om den vellykkede, men overfladiske overklassefamilien Sinclair som tilbringer hver sommer på en øy eid av familiens overhode og bestefar til hovedpersonen, Harris. Hans tre døtre har fått tildelt hvert sitt hus på øyen der de ferierer med familiene sine. Likevel er de ikke fornøyd og etter at deres mor døde krangler de stort sett om hvem som skal overta hva og hvem som har stilt mest opp. Liars i tittelen refererer til bokens forteller Cadence,  samt Johnny, Mirren og Gat. Alle fire er jevnaldrende, men der de tre første er søskenbarn, er Gat en outsider og nevøen til en av tantenes samboer, som likevel har tilbragt hver eneste sommer sammen med dem. Sommeren da de var 15 år skjedde det en ulykke der Cadence ble funnet bevisstløs i vannkanten. Ulykken har påført henne smerter både fysisk og psykisk. Nå sommeren to år etter er hun tilbake på øyen for å forsøke å huske hva som egentlig skjedde.

         
                                        

Oppbyggingen av romanen er noe spesiell og viser fragmenter av fortid og nåtid om hverandre. Minner fra barndom og sommeren fra to år siden får god plass, mens det som har skjedd i løpet av de to årene siden ulykken blir bare nevnt. Det gjør at boken er litt tung å komme inn i, men gjør den også interessant å følge. We Were Liars er kalt en sofistikert spenningsroman, noe som definitivt pirret nysgjerrigheten min. Forfatter E. Lockhart skriver i en poetisk og svært dramatisk stil som gir dette inntrykket. Personlig synes jeg det ble litt i overkant enkelte ganger, men at det var effektfullt andre ganger. Sistnevnte som her når disse setningene plutselig kommer i et kapittel som handler om sjokket ved at faren forlot Cadence og moren uten forvarsel for mange år siden:

"Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,
then from my eyes,
my ears,
my mouth. It tasted like failure. "

Andre ganger må jeg innrømme at jeg skummet kjapt gjennom passasjer om for eksempel hodepinene til Cadence ( hun sliter fortsatt med hodepiner som gjør at hun må oppholde seg i et mørkt rom hele dager av gangen). Dette eksemplet synes jeg er for mye av det gode, spesielt da jeg heller ønsket å få vite grunnen til smertene:

"A witch has been standing there behind me for some time, waiting for a moment of weakness. She holds an ivory statue of a goose. It is intricately carved. I turn and admire it only for a moment before she swings it with shocking force. It connects, crushing a hole in my forehead. I can feel my bone come loose. The witch swings the statue again and hits above my right ear, smashing my skull. Blow after blow she lands, until tiny flakes of bone litter the bed and mingle with chipped bits of her once-beautiful goose."

 Det har blitt nevnt flere steder at dette er en bok du enten elsker eller hater, men jeg kan ikke si at jeg gjør noen av delene. Det jeg kan si er at boken er vakkert skrevet, men den treffer meg ikke særlig hardt. Jeg får ikke nok sympati med hverken hovedperson eller bikarakterer til å leve meg ordentlig inn i boken. Jeg synes karakterene blir for endimensjonale og jeg kjøper ikke helt at de fire vennene, kalt Liars, er så forferdelig spesielle som boken legger opp til. Jeg synes nok at den poetiske og spesielle skrivestilen i dette tilfellet fremstår litt pretensiøs og bidrar til å skape en avstand mellom meg som leser og karakterene istedenfor å heve boken. We Were Liars prøver å være sofistikert og smart, men i mine øyne prøver den litt for hardt og lykkes ikke helt.

Som spenningsroman fungerer den ganske bra da vi hele tiden aner at hemmeligheter ligger som en mørk sky over ferieparadiset til Sinclair-klanen. En ting er hva som skjedde før ulykken, men familien snakker svært lite om vonde ting som tantens skilsmisse og bestemorens død. Det blir ansett som å vise svakhet, noe de ikke gjør i familien Sinclair. Dette skaper en helt spesiell bakgrunn og stemning i historien. Cadence selv husker kun bruddstykker av ulykken og får beskjed at hun selv må huske den og ingen får fortelle henne hva som har skjedd. Hun innbiller seg de mest grusomme ting, men sannheten er det nok en god grunn til at hun ikke ønsker å huske.

Silje fra Siljes skriblerier nevner i sin anmeldelse at denne boken kan minne om Jellicoe Road av Melina Marchetta og det vil jeg si meg enig i. Jeg synes Jellicoe Road er hakket bedre, men jeg syntes også at den var en smule for melodramatisk i språket for min smak. Stemning og stil har visse likheter som gjør at det er godt mulig at du vil like denne om du likte Jellicoe Road.

Noe å glede seg til i august

August er rett rundt hjørnet og ferien er over både for min og bloggen sin del for denne gang. Permisjonslivet er i gang igjen og ny jobb og studier venter mot slutten av måneden. Jeg forventer meg med andre ord en travel og spennende høst. Her er noen fristelser i august:

Primitive pungdyr av Arne Svingen; Svingen har fått gode kritikker for sine ungdomsbøker før. Selv om jeg ikke var kjempebegeistret for Svart elfenben er jeg nysgjerrig på hans mer humoristiske bøker som denne. Sist jeg sjekket stod det august, men nå står den som utgitt.








8. Battle av Maja Lunde: en ungdomsroman fra Kagge fra et dansemiljø i Oslo. Den høres ut som en av de typiske dansefilmene jeg liker, så jeg er spent på om handlingen holder når jeg ikke kan se dansen. Det minner meg om Mirakelet av Renate Nedregård som klarte å beskrive sangnumrene til hovedpersonen så godt at jeg følte jeg hadde hørt dem.








Bare en dag av Gayle Forman: ny bok på norsk av forfatteren bak Hvis jeg blir/If I Stay og Da jeg lot deg gå. Denne gang om en ung amerikansk jente som forelsker seg i Nederland og alt blir snudd på hodet i løpet av en dag. Neste måned blir det enda mer å glede seg til fra denne damen. Denne kommer i slutten av måneden.








De som ikke finnes av Simon Stranger: den tredje boken om Emilie som allerede har blitt kalt en av om ikke den viktigste ungdomsboken i vår tid. De to bøkene som kom før Barsakh og Verdensredderne er begge politiske om ulike aspekter ved uverdige forhold for mennesker i verden. I denne boken møter vi igjen Samuel fra Barsakh.







27. Huset mellom natt og dag av Ørjan Karlsson. Vendetta gir ut sin første norske sci-fi-roman og det er verdt å merke seg.












I dødens labyrint av James Dashner: samme år som filmatiseringen av Maze Runner kommer blir også boken oversatt til norsk hos Cappelen Damm. En gutt våkner opp i en heis uten å huske annet et sitt eget navn på et sted der han sammen med andre gutter skal løse gåtene til en labyrint som viser dem veien ut. Kommer i slutten av måneden








Filmer:

15. Step Up All In: en av disse nevnte dansefilmene som jeg synes er veldig underholdende. Historiene i disse Step Up-filmene blir vel ikke akkurat bedre, men dansenumrene blir ofte mer spektakulære. Høyst sannsynlig at jeg venter på DVDen.

29. Beatles: kanskje en av Norges mest kjente og leste (?) roman blir film! En bok som godt kunne vært en ungdomsbok og om mange mener er best å lese nettopp mens du er ungdom. En stor opplevelse for meg den gang ihvertfall så dette blir spennende.

Noe å glede seg til i juli

Juli er feriemåned nummer en for de fleste og jeg skal ihvertfall både ha ferie og være bortreist en del den måneden. Det er vel ikke kjent for å være en måned for de store bokutgivelsene, men et par titler har jeg funnet og noen spennende TV-serier basert på bøker har premiere også.

8. Landline av Rainbow Rowell. Jeg har lest hennes nydelige Eleanor & Park og tar med meg Fangirl som også skal være bra på ferie. De to nevnte er YA-bøker, mens Landline er for voksne. Det virker å være innenfor chicklit-segmentet om et ekteskap på randen. Det er ikke en "sjanger" jeg leser så veldig mye av, men mange liker å lese denne type bøker spesielt om sommeren, meg selv inkludert.







29. Let`s get lost av Adi Alsaid: fire ungdom på hver sin kant av USA har en ting felles da de alle plutselig blir kjent med Leila.











TV:
13. The Strain: TV-serie basert på bokserien ved samme navn av Guillermo del Toro og Chuck Hogan. Den første boken heter Trusselen på norsk og kan kalles en vampyrthriller.

30. The Leftovers: basert på en bok av Tom Perrotta som også er manusforfatter for serien, skapt av Lost-sjefen og med manusforfatter Peter Berg som står bak en av mine favorittserier Friday Night Lights er det mye her som gjør meg interessert. To prosent av verdens befolkning forsvinner plutselig og uforklarlig og serien tar for seg etterdønningene av dette lagt til en forstad til New York. Serien har premiere på HBO USA en måned før dette, men 30. juli er når den kommer på HBO Nordic.