Start

tirsdag 5. august 2014

We Were Liars av E.Lockhart

We Were Liars av E. Lockhart handler om den vellykkede, men overfladiske overklassefamilien Sinclair som tilbringer hver sommer på en øy eid av familiens overhode og bestefar til hovedpersonen, Harris. Hans tre døtre har fått tildelt hvert sitt hus på øyen der de ferierer med familiene sine. Likevel er de ikke fornøyd og etter at deres mor døde krangler de stort sett om hvem som skal overta hva og hvem som har stilt mest opp. Liars i tittelen refererer til bokens forteller Cadence,  samt Johnny, Mirren og Gat. Alle fire er jevnaldrende, men der de tre første er søskenbarn, er Gat en outsider og nevøen til en av tantenes samboer, som likevel har tilbragt hver eneste sommer sammen med dem. Sommeren da de var 15 år skjedde det en ulykke der Cadence ble funnet bevisstløs i vannkanten. Ulykken har påført henne smerter både fysisk og psykisk. Nå sommeren to år etter er hun tilbake på øyen for å forsøke å huske hva som egentlig skjedde.

         
                                        We Were Liars

Oppbyggingen av romanen er noe spesiell og viser fragmenter av fortid og nåtid om hverandre. Minner fra barndom og sommeren fra to år siden får god plass, mens det som har skjedd i løpet av de to årene siden ulykken blir bare nevnt. Det gjør at boken er litt tung å komme inn i, men gjør den også interessant å følge. We Were Liars er kalt en sofistikert spenningsroman, noe som definitivt pirret nysgjerrigheten min. Forfatter E. Lockhart skriver i en poetisk og svært dramatisk stil som gir dette inntrykket. Personlig synes jeg det ble litt i overkant enkelte ganger, men at det var effektfullt andre ganger. Sistnevnte som her når disse setningene plutselig kommer i et kapittel som handler om sjokket ved at faren forlot Cadence og moren uten forvarsel for mange år siden:
"Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,
then from my eyes,
my ears,
my mouth. It tasted like failure. "

Andre ganger må jeg innrømme at jeg skummet kjapt gjennom passasjer om for eksempel hodepinene til Cadence ( hun sliter fortsatt med hodepiner som gjør at hun må oppholde seg i et mørkt rom hele dager av gangen). Dette eksemplet synes jeg er for mye av det gode, spesielt da jeg heller ønsket å få vite grunnen til smertene:

"A witch has been standing there behind me for some time, waiting for a moment of weakness. She holds an ivory statue of a goose. It is intricately carved. I turn and admire it only for a moment before she swings it with shocking force. It connects, crushing a hole in my forehead. I can feel my bone come loose. The witch swings the statue again and hits above my right ear, smashing my skull. Blow after blow she lands, until tiny flakes of bone litter the bed and mingle with chipped bits of her once-beautiful goose."

 Det har blitt nevnt flere steder at dette er en bok du enten elsker eller hater, men jeg kan ikke si at jeg gjør noen av delene. Det jeg kan si er at boken er vakkert skrevet, men den treffer meg ikke særlig hardt. Jeg får ikke nok sympati med hverken hovedperson eller bikarakterer til å leve meg ordentlig inn i boken. Jeg synes karakterene blir for endimensjonale og jeg kjøper ikke helt at de fire vennene, kalt Liars, er så forferdelig spesielle som boken legger opp til. Jeg synes nok at den poetiske og spesielle skrivestilen i dette tilfellet fremstår litt pretensiøs og bidrar til å skape en avstand mellom meg som leser og karakterene istedenfor å heve boken. We Were Liars prøver å være sofistikert og smart, men i mine øyne prøver den litt for hardt og lykkes ikke helt.

Som spenningsroman fungerer den ganske bra da vi hele tiden aner at hemmeligheter ligger som en mørk sky over ferieparadiset til Sinclair-klanen. En ting er hva som skjedde før ulykken, men familien snakker svært lite om vonde ting som tantens skilsmisse og bestemorens død. Det blir ansett som å vise svakhet, noe de ikke gjør i familien Sinclair. Dette skaper en helt spesiell bakgrunn og stemning i historien. Cadence selv husker kun bruddstykker av ulykken og får beskjed at hun selv må huske den og ingen får fortelle henne hva som har skjedd. Hun innbiller seg de mest grusomme ting, men sannheten er det nok en god grunn til at hun ikke ønsker å huske.

Silje fra Siljes skriblerier nevner i sin anmeldelse at denne boken kan minne om Jellicoe Road av Melina Marchetta og det vil jeg si meg enig i. Jeg synes Jellicoe Road er hakket bedre, men jeg syntes også at den var en smule for melodramatisk i språket for min smak. Stemning og stil har visse likheter som gjør at det er godt mulig at du vil like denne om du likte Jellicoe Road.

3 kommentarer:

  1. Aldri lest denne boka, men høres spennende ut :) Fin anmeldelse du har skrevet :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det:-) Fint at anmeldelsen kan få deg til å ha lyst til å lese boken selv om jeg ikke var kjempebegeistret.

      Slett
  2. Fin anmeldelse! Og har også hørt mange delte meninger om denne boka på youtube, eller booktube som de kaller seg. Ha en fin kveld videre:)

    SvarSlett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)