Noe å glede seg til i juni

Juni er en fin måned full av forventninger. Sommeren er såvidt i gang og man ser ofte frem mot ferie, reiser, sol, bading, grilling og isspising i lange baner. At det mest sannsynlig blir både lite sol og bading og at det faktisk er nå sommeren er, er man foreløpig lykkelig uvitende om. Det vi derimot vet er at det er en del spennende utgivelser også i juni. Blant annet kommer to store kultforfattere med for mange etterlengtede bøker. For mange er juni også en travel måned med eksamener, avslutninger eller andre ting man må ordne før ferien. Jeg håper likevel vi alle får tid til å slappe av med noe vi har gledet oss til og her er noe av det jeg gleder meg mest til:

4. Joyland av Stephen King. Jeg har mange andre uleste King-bøker å ta av, men så er det noe ekstra fristende med det som er helt nytt. Vintage-coveret og lovnader om en hardkokt krimhistorie gjør meg enda mer nysgjerrig.
                                                         
11. The Girl Who Was Supposed to Die av April Henry: en YA-thriller en kamp mot klokken-stilen om en jente som blir kidnappet og våkner opp i en hytte uten å vite hvor hun befinner seg eller hvorfor.
                                                         

18. The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman. Jeg har som et av årets lesemål å lese flere bøker av både King og Gaiman så denne må også både anskaffes og leses. Det er hans første bok for voksne på flere år og er et moderne eventyr om en manns kamp for å overleve onde krefter.
                                                         

I Schibsted sin vårkatalog står det at den tredje boken i Skyggejegerne-serien til Cassandra Clare skal komme denne måneden, men jeg finner ingenting på nettsidene, så da er det bare å vente og se. Jeg regner med at det er veldig mange som gleder seg til Jo Nesbø sin Politi som kommer 6. juni som er en Harry Hole-roman. Jeg har lest noen av bøkene, men er ikke helfrelst og har derfor ikke den  med på listen min. Ellers har jeg funnet få norske utgivelser som pirret min nysgjerrighet noe voldsomt, men regner med at høsten vil være rikere på det området.

TV:
17. True Blood sesong 6 starter på HBO Nordic. Jeg har riktignok til gode å se sesong 5 av serien, men når man har fått seg HBO Nordic er jo ikke det noe problem:-)

 Hva gleder du deg mest til?

Hvem får Uprisen i morgen?

Uprisen er en pris for og av ungdom i regi av Foreningen les. Ungdomsskoleelever har både valgt ut de nominerte bøkene og er i disse dager i gang med å avgjøre hvilken ungdomsbok som er den beste utgitt i 2012. I morgen får vi endelig vite hvilken bok som stikker av med seieren.  De nominerte er (med lenke til mine omtaler):


Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad
Din vakre jævel av Helene Uri og Arne Svingen
Nærmere høst av Marianne Kaurin
Fuck off I love you av Lars Mæhle
Åndejegerne 1 av Magne Hovden


Jeg har nå lest og omtalt fire av fem Upris-nominerte bøker her på bloggen. Åndejegerne av Magne Hovden er såvidt påbegynt, og jeg tviler på om jeg rekker å lese den ferdig til i morgen, eller i det hele tatt å fortsette på den grunnet andre leseforpiktelser. Vi får se. Jeg er veldig spent på hvem som vinner. Jeg aner selvfølgelig ikke, men jeg kan jo synse litt:-) Det jeg kan si om Åndejegerne er at den skiller seg fra de andre ved at det er en fantasyroman. Det er vel også den boken sammen med Din vakre jævel jeg har lest mest negativt om (fra voksne lesere riktignok), men jeg har også hørt flere som likte den. Din vakre jævel er vel den mest kontroversielle grunnet forholdet mellom en kvinne på 25 år og en gutt på 15 år. I  de anmeldelsene fra Uprisen jeg har sett på reagerer flere av ungdommene på at den inneholder for mange og detaljerte sexscener. Og det er vel det som gjør den noe kontroversiell, at den bærer mer preg av å være en erotisk roman enn å problematisere forholdet mellom en voksen og en mindreårig. Nå er jo erotiske romaner i vinden, så en mulighet har den vel.

Hvis man ser på tidligere vinnere har nok Fuck off I love you en god sjanse. Lars Mæhle har vunnet prisen før med Landet under isen som riktignok er en ganske annen type bok, nemlig en fantasyroman på over 500 sider, men mer tradisjonelle samtidsromaner er også representert blant de siste års vinnere og bøker på nynorsk har fått prisen flere ganger. Han har overbevist ungdom før med en murstein, så da må det vel være en god mulighet med denne 160 siders lange boken? Boken tar opp store og filosofiske spørsmål som fri vilje og hvor lett det er for å ta noen gale valg. Mæhle har et godt og konsist språk som fenger både ung og gammel tror jeg.

Nærmere høst skiller seg nok mest ut som en stillferdig historisk roman om en jødisk familie under andre verdenskrig og det kan jo gå begge veier. Det er en nydelig og vond bok synes jeg. Min personlige favoritt er nok likevel Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad. Denne leste jeg i fjor sommer og det er derfor litt vanskelig å sammenligne med de tre jeg har lest mye tettere nå i vår. Det er et intenst, mørkt og annerledes kjærlighetsdrama som er både fengslende og sjokkerende. Det er nok den som appellerte mest til meg, men så er jo jeg 32 år og ikke akkurat  i den aldersgruppen som skal bestemme hvem som vinner.

Jeg må ellers si at mitt inntrykk etter å ha lest fire av bøkene er at det lover godt både for norsk ungdom og norsk ungdomslitteratur, for her er det mye bra. Jeg må si at mine fordommer og inntrykk av norsk ungdomslitteratur har endret seg noe i positiv retning i lesingen av disse bøkene og det er gøy. Her er det stor variasjon i tematikk, språk og stil. Da er det vel norsk samtidslitteratur anno 2013 som er det neste som skal til pers for å forberede neste års utdeling av Bokbloggerprisen. Her stikker nok fordommene enda dypere så gleder meg til å bli omvendt;-)

Mari fra Flukten fra virkeligheten har også lest og blogget om flere av de nominerte til Uprisen.

                                            

Bokanmeldelse: Fuck off I love you av Lars Mæhle

Vemund er en ganske vanlig gutt på 16 år som bor med sin mor på et lite tettsted og er ganske beskjeden. Han henger med kompiser og får seg kjæreste med alt av flauheter det innebærer. Kanskje fordi han er en type som bare slenger seg med de andre vennene sine om det gjelder å gå på fest eller andre ting ender han opp i et dårlig miljø. Lederen i dette miljøet er en god del eldre, og er en karismatisk, fascinerende, men rasistisk type som nylig kom ut av fengsel. Han går under navnet Two-Face og tar alle avgjørelser ved hjelp av myntkast der den ene siden sier Fuck off og den andre I love you og avgjør om han skal gjøre gode eller dårlige handlinger..

                                                  

Fuck off I love you handler vel mye om å ta egne valg og muligheten til å ta dem. Det handler også om hvordan en sterk leder kan omvende en gjeng som egentlig vet at lederen tar feil. Vemund sier for det meste "Same for meg" selv om det ofte ikke er det. Vi som lesere vet at han har meninger og er usikker, men han er altfor redd for å fortelle dem og utvendig virker det nok som om han ikke bryr seg. Vemund kommer i noen vanskelige situasjoner og når det første dumme valget er tatt er det enda vanskeligere å ta et bedre valg senere. Dette er en kjent problemstilling både i ungdomslitteratur og litteratur om ungdom fordi det er spesielt i denne alderen man virkelig må begynne å ta noen store valg, finne ut av hvem man er og vil være, og kanskje er på sitt mest usikre. Jeg synes Lars Mæhle får frem dette på en veldig god måte. Dette er nok den mest tradisjonelle av de nominerte ungdomsbøkene til Uprisen jeg har lest når det kommer til innhold, men det er likevel noe utradisjonelt ved måten Mæhle forteller historien på.

Boken har et enkelt og godt språk. Den har også et driv som gjør at den er fengende, spennende og ikke lett å legge fra seg. Jeg har ikke lest noe av Lars Mæhle før, men han kan ihvertfall skrive godt. Jeg synes også boken klarer å fortelle mye på de knappe 160 sidene uten at det kjennes som den haster av gårde eller at man blir for lite kjent med karakterene. Jeg får etterhvert et godt innblikk i både Vemund og flere av de andre karakterene vi møter selv om det ikke er gjort med så mange ord. Det er jo spesielt Vemund vi blir kjent med siden dette er hans historie og hans tilbakeblikk som han forteller til psykologen sin. Så det er også han som bestemmer hvor mye og hva vi skal få vite. Historien hans har en utvikling der de fleste av oss vil irritere oss grønn over tafattheten og likegyldigheten hans til at vi virkelig får sympati og føler med den unge gutten. Det er vel både fordi vi til en viss grad kan kjenne oss igjen og fordi Vemund selv går gjennom en utvikling. Det er dette og den alvorlige tematikken som gjør at boken blir noe mer enn nok en ungdomsbok om usikker og tafatt tenåringsgutt som tar gale valg. Jeg kunne kanskje ønske meg at forfatteren gikk enda dypere i både Vemund,  forholdet mellom mor og sønn og for eksempel forklarte litt bedre hvorfor ingen av de andre ungdommene gjør motstand mot noe de i utgangspunktet ikke tror på, men alt i alt synes jeg dette er en god bok.

Her kan du lese Knirk og Bibliotekaren din sine omtaler.

Denne boken er den fjerde av fem nominerte bøker til Uprisen som deles ut i morgen på Lillehammer som jeg har lest og omtalt.

Takk til Samlaget for et eksemplar.

Bokanmeldelse: Stillhet av Becca Fitzpatrick

Jeg har sagt flere ganger både her og til meg selv at Paranormal Romance-sjangeren og jeg må skilles eller ihvertfall ta en lang pause. Så er det slik at jeg tross alt har begynt på en serie som heter Hush, hush/Fallen engel som jeg faktisk har lyst til å fullføre. Så hva er det som skiller disse bøkene fra andre i samme gate? Det finnes sikkert mange som er både bedre og like gode, og jeg har jammen irritert meg litt underveis i lesingen av disse også. Jeg blir likevel revet med i historien til tross for enkelte mindre språklige og andre irritasjonsmoment. Jeg liker denne serien godt som lettlest underholdning som passer spesielt i perioder der lite fenger. Bøkene har også et mørke over seg som jeg har savnet i en del av de andre paranormale seriene jeg har lest. Hovedkarakterene Patch og Nora har mange likheter til de mer kjente Bella og Edward fra Twilight, flere enn i noen annen serie jeg har lest. Nora er den skoleflinke ordentlige og forsiktige, mens Patch er den mystiske og farlige. De møtes i biologitimen da de er nødt til å jobbe på et prosjekt sammen. Det forfatteren av denne serien gjør bedre synes jeg er å bygge opp forholdet dem i mellom gradvis og la spenningen være der hele tiden, i motsetning til Twilight-paret der det meste av kruttet er brukt i første boken. Hun lar Patch være mystisk, farlig og mørk og en vi ikke får helt taket på og det holder ihvertfall på interessen min. Stillhet er den tredje av fire bøker og her kan du se mine omtaler av de to første bøkene Fallen engel og Crescendo om du ikke har lest dem.

En annen ting jeg liker ved disse bøkene er at selv om historien fortsetter fra bok til bok er det et mysterie som avsluttes i hver bok i motsetning til der det slutter i en cliffhanger i hver bok som likegodt kunne vært slutten av et kapittel. Nå sluttet faktisk forrige bok med en cliffhanger og jeg må innrømme at siden det er godt over et år siden jeg leste den tok det litt tid å komme inn igjen i historien. Nora har blitt kidnappet og da boken starter har hun akkurat kommet seg fri og blir funnet av politiet på en kirkegård. Hun husker ingenting av de siste fem månedene, ikke engang Patch. Både moren, Patch og venninnen Vee ønsker at det skal fortsette slik da ingen av dem tror at han er særlig bra for henne. Det skal vise seg at båndet mellom de to turtelduene er sterkere enn som så og at ikke alt lar seg viske vekk fra hukommelsen. Moren har også fått seg en ny kjæreste mens Nora var borte som Nora ikke klarer å like, det er noe som ikke stemmer ved ham. Det viser seg at hun har rett og endelig skal vi få se hvordan den mørke underverdenen av engler og nephiler henger sammen.

På grunn av Noras hukommelsestap er det en del oppsummering i denne boken som var greit nok for min del siden det er lenge siden jeg har lest de to foregående bøkene. Samtidig synes jeg det gjør at starten av boken er litt treig og at det hele blir dratt litt for mye ut. Det tar seg absolutt opp etterhvert og siste del av boken er både spennende og informativ. Slutten er åpen, men likevel helt akseptabel som avslutning av en bok. Nora står nå ovenfor et vanskelig valg og jeg er spent på å lese videre i neste og siste bok som heter Finale som har kommer på engelsk, men ikke på norsk. Universet og persongalleriet som presenteres i disse bøkene er ganske enkelt å holde oversikten i og det er også en av grunnene til at disse bøkene er lettleste. Sammen med mørket, romantikken, spenningen og mystikken er disse bøkene enkle å anbefale videre til både mindre erfarne lesere, men også mer erfarne som ønsker seg lettbeint og fengende underholdning.

Boken har jeg lånt på skolebiblioteket.

Bokanmeldelse: Mirakel av R.J.Palacio

Mirakel handler om 10 år gamle August som til nå aldri har gått på skole sammen med andre barn. Han har hatt opplæring hjemme med sin mor og hatt noen få venner i nabolaget. Grunnen til dette er at han er født med et deformert ansikt grunnet en genfeil og har fått utført en rekke operasjoner gjennom oppveksten. Nå har moren bestemt at det er på tide å begynne på skolen og både Auggie og faren er både engstelig og skeptisk. Hvordan vil de andre barna motta ham?

Historien blir gjennom ulike kapitler også fortalt fra andres synsvinkler og dette synes jeg er både vellykket og mindre vellykket. Jeg likte best August sine kapitler som er i flertall, men jeg synes søsteren Via sine gir et veldig viktig perspektiv og ekstra lag til boken. Kjæresten hennes Justin sine derimot synes jeg like godt kunne vært utelatt. Vi får også lese blant annet vennene Jack og Summer sine tanker. Det er lett for å dømme  de andre barna for deres reaksjoner og oppførsel, men ved å også se noen av deres perspektiv gjør det enklere å forstå.

Boken er hjerteskjærende og rørende, men også morsom og varm. Det er virkelig deler av boken som er vonde, og som gjør meg både sint og trist. Jeg tok meg i å tenke, er barn virkelig så onde mot hverandre, mens jeg på den andre siden tenkte at tilværelsen ikke er så enkel som den blir fremstilt her. For som voksen leser savner jeg innimellom litt mer dybde og realisme i løpet av boken. Men så tenker jeg at dette er en bok fortalt for og av barn. Det er ingen av kapitlene som blir fortalt gjennom en voksens øyne og det er nok helt bevisst for å beholde det barnlige blikket uten for mye av nettopp den dybden eller kynismen som jeg savnet litt underveis. Det nærmeste vi kommer er søsteren Via sine kapitler hvor hun bekymrer seg for om foreldrene overbeskytter lillebroren og skammer seg over sine egne følelser.

Jeg synes likevel at denne boken kan og bør leses av folk i alle aldre. Voksne lesere, foreldre, og andre som har mye kontakt med barn får en påminner om hvor stygge barn faktisk kan være mot hverandre uten at de selv egentlig er klar over det eller ihvertfall ikke tenker gjennom konsekvensene av det de gjør, og at dette ofte gjenspeiler de voksnes holdninger eller mangel på klare holdninger. I Bergens Tidende foregår det en antimobbekampanje (Vær en venn) der flere stygge mobbehistorier kommer frem. En annen ting som kommer frem er at mange foreldre ikke vil innse at deres eget barn kan være stygge mot andre. Det er tross alt voksne som har ansvaret for barns holdninger og oppførsel og da i første rekke foreldre for sine egne barn. Mirakel viser hvor lett det er å henge seg på det andre gjør selv om det virker helt grusomt og utenkelig  når man ser historien utenfra og spesielt gjennom den som blir utsatt sine øyne. Boken sier også noe om styrken som ligger i å ha både støtte og kjærlighet rundt seg og viktigheten av å bry seg.

Gyldendal har satt denne under kategorien ungdomsbøker, men jeg synes dette først og fremst er en bok for eldre barn, kanskje 9 år og oppover. Som sagt er det en bok som både ungdom og voksne bør og kan lese også, men jeg synes det er viktig å få med at dette er en bok som passer godt for eldre barn da det tross alt både er dem det handler om og historien stort sett blir fortalt gjennom. Forfatteren sier på sin egen hjemmeside at tilbakemeldingene hun får fra leserne er at voksne lesere reagerer mye sterkere følelsesmessig på boken enn barn, sikkert fordi vi også ser hvor vanskelig livet kan bli for August senere. Barn derimot synes boken først og fremst er morsom og oppløftende. August har tross alt en familie som elsker ham og gjør alt for ham, i tillegg til venner som støtter ham, og det er tross alt mer enn mange "normale" barn kan stille opp med.

Takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Bokanmeldelse: Nærmere høst av Marianne Kaurin

Den jødiske familien Stern bor i en leilighet på Grunerløkka og året er 1942. Krigen har nærmest blitt en del av hverdagen selv om hverdagen er spesielt tøff for faren i familien og familiebedriften. Nedgangen er merkbar selv om han prøver alt han klarer å skjerme de andre i familien så godt han kan for de fraværende kundene. Det nærmer seg høst og medlemmene i familien har sine drømmer og liv som alle andre. Dette tar slutt den dagen tre politimenn banker på døren. Boken fortelles først og fremst gjennom den mellomste datteren Ilse, men også fra andre perspektiv som far, eldste datteren Miriam og nabogutten Hermann.

Dette er min tredje Upris-nominerte bok og jeg må vel si at den skiller seg litt fra de to andre jeg har lest. Den har et roligere tempo og en annen type handling i og med at dette er en historisk ungdomsroman. Et av kjerneelementene i historien er kanskje ikke så helt ulikt de to andre (Sammen skal vi holde himmelen og Din vakre jævel), det er en ung kjærlighetshistorie i fokus også her. Ilse er nemlig forelsket i nabogutten Hermann, men han har begynt å bli mer og mer unnvikende og fjern.

Siden dette er basert på virkelige hendelser vet man jo som leser hvilken vei dette bærer. Det gjør ikke mindre vondt av den grunn og i den siste delen av boken hadde jeg en stor klump i magen. De fleste av oss er vel utstyrt med en optimisme som gjør at ihvertfall jeg øyner et ørlite håp om at det hele skal gå bra og at jødene skal få bli i hjemmene sine istedenfor at de sendes i konsentrasjonsleire. Det er skrevet mange bøker fra 2. verdenskrig, men jeg er usikker på om det er skrevet spesielt mange ungdomsbøker. Denne boken kan like fint leses av voksne lesere, men den passer kanskje aller best for ungdom som vil vite mer om det grusomme som skjedde den gangen. Det er klart at innholdet er sterkt også fordi vi vet at dette har hendt i Norge med tilsvarende familier, men jeg synes Marianne Kaurin med sitt enkle, rolige og vakre språk og stil klarer å tilføre ekstra styrke til innholdet. Det at historien fortelles gjennom ulike perspektiv gjør det også ekstra interessant. Du får se historien både gjennom en ung jentes øyne, en alvorstunget far og ikke minst gjennom naboen som på mange måter står på den andre siden. Jeg er glad for at denne boken er nominert av ungdom selv til den kommende Uprisen som deles ut 30.mai av Foreningen Les.

Noe som trakk ned helhetsinntrykket av boken i etterkant er Bok-Karete (hennes omtale) sin oppdagelse av at noen mindre utdrag fra denne boken er skremmende lik en annen bok, nemlig en av hennes favorittbøker, Det angår også deg av Herman Sachnowitz, som hun kjenner veldig godt. Da forlaget ble konfrontert med dette ga de et ganske tåkete svar tilbake som ihvertfall ingen av dem som kommenterte saken hos Bok-Karete var spesielt fornøyd med. Både jeg og Karete likte Nærmere høst veldig godt, men jeg synes likevel jeg må gjøre oppmerksom på dette.

Oppsummering av april

April har ikke vært særlig mye bedre enn de foregående månedene når det kommer til lesing og selv om jeg nedjusterte målet mitt på antall leste bøker på Goodreads henger jeg etter med tre bøker allerede.Sånn er det vel bare av og til, men jeg håper virkelig at den kommende sommeren kan bidra til at leselyst og overskudd får meg ajour igjen (selv om jeg akkurat nå tviler på om sommeren kommer i det hele tatt).Det er også godt mulig at strenge prioriteringer må til for å finne tilbake til leseformen. Det ble tre leste bøker denne måneden, og da har jeg egentlig jukset litt siden den sist leste ble avsluttet 1. mai;-) Jeg bør klare mellom 4 og 5 for å oppnå mitt mål om 50 bøker som nå er nedjustert til 45, så tre er ikke godt nok, men heller ikke håpløst. Her kommer de:

Ready Player One av Ernest Cline: dette var en utrolig morsom og underholdende opplevelse som ga meg en følelse jeg ikke har så ofte for tiden når det kommer til bøker; jeg ble oppslukt og ville ikke at det skulle ta slutt. Riktignok tok det en liten stund før jeg kom dit i boken, men likevel. Her er omtalen min.

Lykkefinneren av Edward van de Vendel: en sterk og fin fortelling om Hamayoun og hans historie fra han vokser opp i Afghanistan til han ender opp i Nederland som flyktning i uvisshet. Jeg likte denne boken veldig godt. Den var en del av vårens bokbloggturne, og siden jeg var litt sent ute ble det noe stressende på slutten for å få lest den ferdig. Her er omtalen min.

Stillhet av Becca Fitzpatrick: dette er den tredje og nestsiste boken i serien Fallen engel/Hush, hush og slutten nærmer seg. Jeg har sagt det før, jeg er ganske lei disse overnaturlige romantiske ungdomsbøkene. Akkurat denne serien har jeg likevel likt ganske godt og gjør det fortsatt. Jeg kjedet meg litt innimellom, men  ble også veldig fenget innimellom, så må si meg alt i alt ganske fornøyd. Omtale kommer senere.

Når det kommer til målene for i år må jeg innrømme at jeg så langt ikke har brydd meg nevneverdig om å følge med på disse. Etter en liten titt på nevnte mål ble jeg likevel litt oppløftet for jeg er blant annet halveis i målet om tre leste forfattere fra en liste over "bør ha lest" som jeg laget i januar, jeg har lest en Hamsun og en halv Austen. Jeg har lest bøker fra både Nederland (delvis Afghanistan) og Frankrike, kanskje ikke de mest eksotiske landene, men likevel innenfor målet om land utenfor Skandinavia, USA og Storbritannia. Jeg har lest to oppfølgere i påbegynte serier og ikke begynt på en eneste ny serie. Resten av målene får komme i et senere innlegg, kanskje en halvårsoppsummering.

Noe å glede seg til i mai

Kom mai du skjønne milde du liksom. Her i Bergen er det snø på bakken og snø i luften 3.mai og det er ikke særlig oppløftende. Her er et bilde jeg tok fra vinduet i morges:
 
Det som derimot er oppløftende er nye bøker og filmer å glede seg over. Mai har ofte vært måneden for oppfølgere, og også i år er det noen av dem som jeg venter veldig på. Her er de og noe annet av det jeg gleder meg til denne måneden:

Norske utgivelser:
13. Gregor i underlandet av Suzanne Collins, Dødslekene-forfatteren får sin serie for eldre barn oversatt.
22. Knyttet til deg av Sylvia Day. Jeg må bare få med meg slutten på den intense "kjærlighet"shistorien til Eva og Gideon. Dette er kanskje det nærmeste jeg kommer en Guilty Pleasure i bokverdenen.
Reached. Opprøret av Ally Condie - den tredje og siste boken i Matched-trilogien. Jeg likte veldig godt den første og var litt skuffet over den andre. Altså veldig nysgjerrig på avslutningen.




Engelske utgivelser:
7. Dead ever after av Charlaine Harris. Jeg har lest alle bøkene i serien om Sookie Stackhouse og må så klart få med meg siste bok. Dette er stor underholdning, spesielt i lydbokversjon.
14. Winger av Andrew Smith. Denne skal være både hjerteskjærende og hysterisk morsom og lite appellerer mer til meg enn denne typen ungdomsbøker.



Film:
15. Star Trek Into Darkness, oppfølger til filmen fra 2009
22. Den store Gatsby -  ny filmatisering av F.Scott Fitzgerald sin kjente bok som jeg visst må skynde meg å lese.

Bokanmeldelse: Kretsen av Alexandra Beverfjord

I Kretsen møter vi journalistene Joakim Lund Jarner og Agnes Lea som får i oppdrag å dekke en sak der en ung BI-student, Helle Isaksen, blir funnet drept. Helles venninne holder seg unna politiet, men Agnes får tilfeldigvis snakket med henne. Det er tydelig noe hun holder skjult og er livredd for å dele med noen. Etterhvert forsvinner flere jenter med tilknytning til Helle og det viser seg å ikke være hvem som helst som står bak. Saken leder dem til både samfunnets mektigste og samfunnets undergrunn og snart er de alle i fare.

Jeg er  fan av journalistkrim og ble derfor ekstra nysgjerrig på denne boken. Jeg har tidligere lest flere av Liza Marklund sine bøker om Annika Bengtzon og selv om det kan bli litt mye om hennes privatliv synes jeg det er forfriskende deilig at hovedpersonen er en relativt ung kvinne istedenfor en forfyllet (fortrinnsvis middelaldrende) mann. De populære Millenium-bøkene til Stieg Larsson er jo også journalistkrim og de likte jeg veldig godt sammen med mesteparten av landets befolkning. Jeg kan vel si at om du også liker journalistkrim så er Kretsen et godt valg for din neste krim. Hovedpersonen er forsåvidt en mann med en kvinnelig kollega og "assistent", men han er ung og virker usedvanlig lite tungsinnet for å være en krimfigur.

Boken har et fint driv, ikke et for komplisert plott eller persongalleri som gjør at det er en både underholdende og lettlest bok. Det aller beste med boken er at jeg ikke kjedet meg et sekund. Jeg har blitt mer og mer skeptisk til tykke bøker i underholdningslitteraturen fordi jeg ofte ender opp med å kjede meg gjennom store deler av boken. Det kjennes da som jeg kaster bort tiden, men det gjør hverken jeg eller forfatteren i denne boken. Oppbyggingen er handlingssentrert og det skjer noe som er relevant for løsningen av gåten stort sett hele tiden. Det er flere personer som presenteres i boken og vi ser ikke handlingen kun fra en hovedpersons perspektiv. Det er korte kapitler der vi får hint om hva som har skjedd og skal skje gjennom andre involverte i saken journalistene gransker. Dette er også med på å holde spenningen og interessen oppe.

Selv om miljøet som avdekkes er dystert og ekkelt er det få detaljerte beskrivelser og stemningen i boken er heller ikke veldig ubehagelig. Det er forferdelig spennende, men jeg er sikker på at også de mer sarte krimlesere fint kan lese boken. Boken setter nok ingen dype spor hos meg og jeg har allerede har glemt en god del, men jeg  hadde likevel lyst til å hoppe rett på neste bok av Beverfjord som jeg dessverre ikke hadde liggende akkurat da jeg var ferdig. Boken var akkurat det jeg trengte i en ellers tung leseperiode. Jeg foretrekker vanligvis mer psykologisk krim, men når jeg først skal ha noe annet var dette akkurat det jeg ville ha. Den er kanskje ikke veldig original, men jeg underholdes gjennom alle de 300 sidene.

Ofte blir jeg skuffet over løsningen i en krimroman fordi det ikke lever opp til spenningskurven som er bygget opp eller det blir for lettvint eller søkt. Også her synes jeg Beverfjord leverer. Plottet er som sagt ikke veldig komplisert, men det er likevel godt, interessant og realistisk. Dette er debuten til forfatteren og jeg vil si at det er en høyst lovende debut. Dette er definitivt en av de krimforfatterne jeg skal følge videre.