Bokanmeldelse: Nu, jävlar av Heidi Linde

Nu, jävlar var min nyopprettede lesesirkels første bok. I boken møter vi fire hovedpersoner som alle har sin egen historie. Therese, er frustrert og gravid med barn nummer tre, Kevin, tidligere fotballtalent har et evigvarende knust hjerte, Jessica, som er Kevins store kjærlighetssorg, har et farskompleks og en rastløs sjel og til slutt møter vi Jessicas mor Lydia, som er så ensom at hun finner opp en fantasivenn som lar henne trø over noen grenser. Alle fire bor eller vender tilbake til sitt tidligere hjemsted i Kongsvinger og alle tre er tilknyttet Jessica som venninne, mor og ekskjæreste. Handlingen foregår kun over en dag, men med mange tilbakeblikk. Dagen handlingen skjer er på samme dag som Obama får Nobels fredpris og boken åpner med et sitat fra ham og i tillegg får vi høre at Therese ser på talen hans på TV og blir minnet på alle de forspilte mulighetene hun ga avkall på.

Historien fortelles gjennom hver av de fire personene og er pakket inn av en historie jeg nesten hadde glemt, om en politimann som blir kalt ut til en hendelse som involverer noen av våre hovedpersoner . Når de fire beskriver hverandre er det tydelig at de ser veldig annerledes på hverandre enn det synet hver enkelt har på seg selv. Dette er for eksempel tydelig ved at Therese er ulykkelig og egentlig aldri har villet ha dette livet som lærer, kone og småbarnsmor, men utad tror hennes bestevenninne Jessica at det er det hun alltid har drømt om. I virkeligheten er det hennes ektemann sin drøm hun lever. Dette bringer meg til bokens tematikk som både tittelen og Barack Obama sine kjente taler om change og å gripe sjansen vitner om (jeg har lånt vekk boken, så har den ikke foran meg for sitering). Alle fire har lyst til å gjøre noe annet enn det de gjør, men ingen av dem handler deretter. Kevin står for eksempel fast i kjærlighetssorgen og vil i hjembyen for alltid være fotballtalentet som ulykksalig ble skadet og gikk glipp av en lovende proffkontrakt i utlandet, men var det virkelig en proffkarriere han ønsket seg? En i lesesirkelen kommenterte at mat har en rolle i alle historiene. Kevin selger massevis av boller på bensinstasjonen, Lydia baker og spiser kake, politimannen er veldig opptatt av rekesmørbrødet sitt og Therese lengter etter noen frosne muffins. Kanskje mat er en distraksjon for å slippe å tenke på andre bekymringer.

Vi var alle enige om at Therese var skildret best av de fire og hun er nok en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Etter å ha lest et intervju med Heidi Linde vet jeg at hun er mor til tvillinger og jeg vil tro at det er denne historien hun lettest kan trekke ut fra egen erfaring. Hvordan man som småbarnsmor egentlig aldri får tid for seg selv og den evige dårlige samvittigheten for å ikke strekke til. Det er såpass godt beskrevet at jeg kjente ubehaget og tenkte, aldri mer gravid! Kevin sin historie er likevel den mest gjennomførte og er vel den karakteren ihvertfall jeg fikk mest sympati for. Jessica og Lydia er mindre engasjerende og ihvertfall Lydia fikk jeg ikke helt taket på. Jeg synes også forholdet mellom mor og datter ikke er så godt skildret, så der savnet jeg noe. Alle historiene har et slags vendepunkt, men det er kun i Kevin sin jeg synes det virkelig fungerer. I de tre andre blir det noe uforløst og halvveis.

Heidi Linde skriver forøvrig godt og Nu, jävlar er en lettlest bok. Jeg synes likevel ikke at alle historiene fungerte like godt og jeg satt igjen med en følelse av at noe manglet for å gi meg en stor leseopplevelse og å gi meg noe ekstra. I lesesirkelen hadde vi ganske like konklusjoner, men de som var mest positive da vi begynte å snakke om boken endte opp med å bli mer negative, mens jeg som var noe negativ endte opp med å bli mer positiv. Jeg er spent på vårt neste møte og da er det Neil Gaimans The Graveyard Book som skal til pers.

Tittel: Nu, jävlar
Forfatter: Heidi Linde
År: 2011
Sidetall: 396
Forlag: Gyldendal
Kilde: lånt på skolebiblioteket