Skjebnesøstrene - anmeldelse

Tittel: Skjebnesøstrene
Forfatter: Eleanor Brown
Forlag: Pantagruel
År: utgis januar 2012
Sidetall: 373
Kilde: leseeks. mottatt fra forlaget

Skjebnesøstrene av Eleanor Brown ble den siste eller nestsiste boken jeg leste i 2011. Det har ikke blitt så mye tid til lesing som jeg håpet i siste delen av desember, men håper på å få lest ut boken jeg holder på med for å nå målet mitt om antall bøker i år:-) Så til boken dette innlegget skal handle om:
De tre søstrene Rose (Rosalind), Bean (Bianca) og Cordie (Cordelia) er oppkalt etter kjente Shakespeare-kvinner (det er vel fra Macbeth om jeg ikke husker feil fra boken) fordi faren deres er professor i Skakespeare og dermed lidenskapelig opptatt av dramatikeren. Da moren blir syk drar de to yngste tilbake til barndomshjemmet der Rose allerede befinner seg. Det er ihvertfall den unnskydningen de bruker, for egentlig har alle tre andre grunner for å komme hjem. De tre søstrene kan vel ikke kalles nære venner, for som det står på baksiden av boken, "de elsker hverandre, men de liker ikke hverandre noe særlig godt". De tre skal nok likevel finne glede og trøst i hverandre ettersom de innser at alt det de har rømt fra om det er seg selv, hverandre eller hjembyen, kan ende opp med å gi dem mer enn de trodde.

 Jeg fikk tilsendt boken av forlaget og synes det var spennende å lese en bok som ikke er utgitt enda og derfor rykket den opp på prioriteringslisten. Det er lenge siden jeg begynte på den og jeg har lest andre bøker innimellom både frivillig og ufrivillig (som bloggturne o.l.). Og denne her havner nok ikke blant mine favoritter i 2011. Jeg syntes umiddelbart at språket ikke fløt så lett som det burde i en ellers lettlest bok, det er noe tvungent over det. Forfatteren har valgt å bruke vi-synsvinkel og dette vente jeg meg aldri helt til.  Det var akkurat som om søstrene satt og så på historien om seg selv utenfra og fortalte og kommenterte, og dette synes jeg ble fjollete og rart. I tillegg synes jeg ikke noe særlig om noen av de tre søstrene. De er relativt klisjefylte; den eldste er en kontrollfreak, den mellomste føler seg oversett og den yngste er uansvarlig og gjør som hun vil, og de har alle noen ganske usympatiske trekk som jeg ikke fikk noe særlig forståelse for. Det kan også være de som er med inn i Shakespeare enn meg liker den bedre siden boken er full av Shakespeare-sitater (faren snakker omtrent ikke uten å bruke et sitat).Jeg synes derimot det ble litt vel mye. Selv om historien ikke er veldig original er den god nok til at jeg nok kunne likt den hvis jeg hadde blitt mer grepet av karakterene og dermed kommet mer inn i historien.  Jeg anbefaler den altså ikke i en ellers så overfylt bokverden, men flere andre bloggere har lest den og likt den bedre:

My first, my last, my everything
Beathes bokhylle

Av meg får den 2 av 5 poeng.