Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask:
Lilly har et arr som deler leppen hennes i to, hun er født med ganespalte. Frem til nå har det ikke brydd henne noe særlig, hun er mest opptatt av å løpe og er veldig god til det. Plutselig begynner følelsene bestekameraten å gry og alt som ikke før betydde noe, betyr nå alt. Brystene er i veien når hun skal løpe, og foreldrene som alltid har vært hennes trygge havn, vil hun nå ikke snakke med.
"Det er lenge siden Lilly kom inn til dem om natta. Det skjedde gradvis, som med døra til soverommet. Den som alltid sto åpen mens lampa i trappa lyste inn på rommet hennes som en fyrlykt som Lilly kunne se på når hun ble redd. Men etter hvert ble lysstripa i døra smalere og smalere, og nå lukker hun døra helt igjen. Nå lyser lampa i trappa helt for seg selv." (s. 15)
Det hjelper ikke å blunke er en sår og fin bok om å vokse opp. Noe, som å sove alene i mørket går gradvis, mens andre ting kommer mer plutselig og uventet. Det handler om de aller første vanskelige tegnene på at man ikke lenger bare er et barn, men på vei til å bli ungdom. Det handler om den første forelskelsen, uavhengighet fra foreldre, følelsen av å være mislykket og all usikkerheten som følger med i denne perioden av livet. Foreldrene til Lilly er absolutt tilstede i boken og i Lillys liv og de er realistisk tegnet synes jeg. De slet lenge med å få barn og legger ikke skjul på hvor etterlengtet Lilly var, deres mirakelbaby. Moren er en vakker skuespillerinne som Lilly ikke forstår kan være i slekt med henne, så stygg som hun er. Det at hun selv føler seg stygg og mislykket gjør at foreldrene blir fremmedgjort for henne. Hvordan kan de, og spesielt moren, forstå hvordan hun har det? De tre menneskene hun engang synes var alt og det eneste hun trengte, mamma, pappa og bestekameraten Are er i ferd med å forsvinne uten at Lilly kan kontrollere det. "Og alle kommer til å forstå at hun, dattera til Vera Viland, er vakker på en annerledes måte. At hun er skjønn på en måte bare mødre kan like. Og det verste er at mamma selv er vakrere enn noen gang. På en slik måte alle er enig om. Vakker på en måte Lilly aldri kan bli."
Lene Ask er for meg og sikkert mange andre også mest kjent som tegneserieskaper og barnebokillustratør og -forfatter. Dette er hennes debut som romanforfatter, og det er en imponerende en. Det hjelper ikke å blunke engasjerte meg veldig og jeg håper spesielt mange ungdom leser den, men også voksne. Boken fikk jeg av Gyldendal.
En del av meg av Maren Engelschiøn:Ida er 18 år og har vokst opp uten en far. Hele sitt liv har hun blitt fortalt at han døde like etter hun ble født, i USA der moren traff ham. Moren ønsker å snakke minst mulig om faren, men Ida blir stadig mer opptatt av røttene sine og spesielt de indianske. Når moren endelig forteller at det finnes to halvbrødre bestemmer Ida seg for å reise til Minnesota og ta et sommerkurs ved universitetet der moren og faren møttes, og det er her mesteparten av handlingen foregår.
Møtet med USA og Minnesota blir et lite kulturkræsj. Her er det ikke lov til å banne, drikke før du er 21, og det er strenge både ordensregler og innetider ved dormen på universitet, strengt overholdt av en eldre dame som vokter over jentene som bor på der. Ida deler rom med Jenna, som tar to fag og jobber mer enn hun egentlig makter. Ida på sin side tar ett fag, Creative Nonfiction, og gjennom dette faget utforsker hun sin indianske bakgrunn og forsøker å nøste opp i familiebakgrunnen. Hun besøker et Native American-senter for å snakke med folk som hun både kan intervjue og som kan hjelpe henne med å spore opp halvbrødrene sine. I møtet med den alkoholskadde Paul, det perfekte intervjuobjekt, dukker det opp etiske spørsmål Ida må diskutere både med seg selv og klassen. Hun begynner å tvile på hvorvidt det er greit å utlevere vanskeligstilte mennesker, og hvor langt man kan gå for å få tillit hos andre til å dele av seg selv. Hvis målet er godt, gjør det da noe om metodene ikke føles helt gode? Dette er den mest tankevekkende og interessante delen av boken.
"Paul kaster et raskt blikk på meg før han ser bort, som om det ene blikket er alt han trenger for å vurdere om jeg er en han kan stole på eller ikke. Det virker som om han har glemt at dette er et intervju. At han før intervjuet sa han håpet å se den ferdige artikkelen på trykk i lokalavisen.
Så kommer det: "Jeg stoppet henne. Med gaffelen min."" (S. 75).
I En del av meg får du, i tillegg til etiske dilemma og søking etter røtter, både forelskelse, cowboyer og ekte amerikansk keg party med på kjøpet i en bok som føles unorsk på flere måter. Det eneste negative jeg kan komme på er at den kanskje handler om litt for mye. Det er fint å bli kjent med flere av karakterene i boken og hva de sliter med, men jeg synes vi fikk litt for lite av for mange. Alt i alt en underholdende og til tider tankevekkende bok som kan anbefales.