Mørk, utleverende og annerledes fotballbiografi

"Jeg kjenner det i magen. Akkurat det er ikke noe nytt, jeg har kjørt disse gatene i årevis, kjent det samme stikket av engstelse og usikkerhet idet jeg nærmer meg - store deler av livet har gått med til å holde disse følelsene i sjakk. Nekte dem å spre seg videre, til hodet og beina. Men dette er annerledes. Det er en annen uro. En jeg ikke klarer å fange, som jeg ikke kjenner igjen." (s. 11).

Slik begynner En kamp til av Claus Lundekvam, fortalt til Tomas Karlsen. Han er på vei til sin siste kamp for Southampton, en testimonial-kamp, en takk for lang og tro tjeneste. Og akkurat den uroen han ikke kjenner igjen, er den som skal sende ham over stupet. Ikke at han ikke var på vei dit allerede. Han begynte nemlig å drikke hyppig allerede som 14-åring, og festingen som beskrives i løpet av fotballkarrieren blir jeg sliten bare av å lese om. For ikke å snakke om alle pillene han tar for enten å døyve smerter når han må trene og spille med skader, eller for å få sove eller stresse ned før og etter kamp. En praksis som på den 90-tallet var helt vanlig i fotballens hjemland.

Claus Lundekvam drømte fra han var liten om å bli proff som veldig mange andre unge gutter. Å bli Brann-spiller var den første store drømmen han fikk oppfylt som 17-åring, og deretter å komme seg til utlandet. Han skrev så under kontrakt med Southampton, en klubb han ikke ante hvor holdt til, og dro kort tid etter med fly for å starte det som skulle bli en lang karriere med millionlønn og mange oppturer og nedturer. Han ble værende der gjennom 411 kamper og endte opp som kaptein og en svært viktig spiller for laget. I løpet av den tiden er det utallige managerskifter, spill i kulissene, spillere med nykker, berusende jubelbrøl fra fullsatte tribuner, skader, kamp for å overleve i øverste ligaen, og veldig mye fest og litt for mye moro.

Lundekvam utleverer seg selv fullt og helt i denne boken. I motsetning til en god del andre idrettsfolk som gir ut biografier, så har han faktisk en historie verdt å fortelle. Mange vil nok likevel sette spørsmålstegn ved det moralske i en sånn utgivelse. Hva med familien? Nå eks-konen og mor til hans barn skal ha lest og godkjent manus før utgivelse. Jeg må også si at jeg ble positivt overrasket over hvor lite jeg følte meg som en kikker, men heller som en som får innblikk i en rusavhengig sitt liv. Jeg ville nok ikke anbefalt døtrene hans å lese boken med det første, men jeg tenker også at alt sviket og fraværet til faren er de allerede smertelig klar over, mens kampen han har tatt for å komme seg ut av misbruket er noe de kan være stolte av. Han er også forsiktig med de historiene som involverer familien, og skriver for eksempel ikke utdypende om utroskap, men bare nevner at det har skjedd.

Når det gjelder utlevering av andre kjente personer kunne han nok utelatt noe av det. Det kan for eksempel virke som han har svært lite til overs for en annen norsk fotballspiller, uten at det er nødvendig for historien å ha med de mindre flatterende delene om ham i boken. Men i motsetning til det man skulle tro basert på det som har stått i avisene, er det forsvinnende lite av det. Og den ukulturen på landslaget (og alle andre lag han har spilt på) han  i et avsnitt skriver om, som har skapt mye blest i avisene, synes jeg bør være med. Det er en viktig del av historien at det var vanskelig for spillerne på den tiden å unnslippe bordell, bar og casino, ihvertfall hvis man ville være sosial.  Boken gir oss et innblikk i en ukultur i idrettsverdenen, og hva som kan skje når unge håpefulle får altfor mye penger mellom hendene, og en slags helte- og stjernestatus som de færreste takler, ihvertfall på egen hånd. Det er en del av forklaringen og historien til Claus Lundekvam, uten at han egentlig legger skylden på noen andre enn seg selv.

Bortsett fra å nevne flere steder hvor mye han har sviktet, beskriver han som sagt ikke mange situasjoner der døtrene er involvert.  En av gangene når han blir desperat etter dop, drar han hele familien inn i jakten. Dette er et av hans bunnpunkt i boken, og kanskje i livet, og noe av det vondeste for meg som leser. Han har bestilt en pakke med dop på nettet som har kommet til et postkontor et godt stykke unna. Siden han har mistet lappen (på grunn av fyllekjøring) og døtrene ikke kan være alene hjemme, drar han hele familien ut på tur, uten at de vet hva de skal. Han er sint og stresset, noe de får merke, og da de kommer hjem, pillene har roet ham ned, så skjønner han hva han har stelt i stand: "Tia ser på meg med de store, brune øynene sine, jeg får ikke helt tak på hva det er jeg ser i dem, noe som ser ut som usikkerhet og lettelse, pappa er ikke sint lenger, og jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg står midt på stuegulvet og føler meg helt tom. Utmattet inn til beinet, lurvete, skitten. Så forferdelig skitten." (s. 125).

En kamp til er en blanding av rusmisbrukeren Claus Lundekvam sin vei ut av misbruket, en fortelling om veien dit, samtidig som det en spennende fortelling om livet som proffspiller i England. Boken har definitivt allmenn interesse, men jeg tror likevel den er hakket bedre om du synes fotball er interessant. Til og med jeg som har vokst opp i en familie der engelsk fotball står høyt, og fulgte godt med den gangen Claus Lundekvam spilte på Brann, synes innimellom det blir litt i overkant mange kampreferat. På den annen side er denne boken først og fremst veldig mørk, og de som ønsker seg en artig fotballbiografi bør styre unna. Uten at jeg har lest spesielt mange fotballbiografier, så er jeg rimelig sikker på at denne skiller seg ut. De som derimot tror de aldri kunne like å lese en fotballbiografi, bør muligens gi denne en sjanse. En mer ærlig og åpen biografi enn dette tror jeg er svært sjeldent.

Ingalill på bloggen Moshonista har gående en biografisirkel der denne rundens tema er Eventyrere. Det har vært diskusjoner om Claus Lundekvam kunne kategoriseres som det, men jeg synes så klart han er en eventyrer. Innleggene skal postes i dag, så jeg poster dette også i dag. Og ta gjerne en kikk der inne for en oversikt over andres innlegg om eventyrbiografier. Og til de som mener Claus Lundekvam ikke kan kategoriseres som eventyrer, så tror jeg i det minste han er på min side i den saken: " Robert og jeg er veldig forskjellige til å være brødre, han bor fortsatt på Austevoll, jobber på havet, er solid og stø, men også mer tilbaketrukket og sjenert, har alltid hatt sterkere tiknytning til mine foreldre og hjemstedet; jeg var den eventyrlystne, den som ville ut og oppleve alt." (s. 231).

Utover vill festing med både alkohol og dop, bataljer av noen fotballkamper, så skjer det faktisk også andre farlige ting i en fotballspillers liv. Kan dette overbevise biografigeneralen?:
"Det tar evigheter å komme seg til stadionet. Vi må ha politieskorte til og fra hotellet. Atmosfæren endrer seg i det vi nærmer oss Fratton Park, blir mer og mer fiendtlig - det hagler med stein og murstein. Jeg har vært med på det samme én gang tidligere, i Valencia før den første play-off-kampen mot Spania for halvannet år siden - den gangen stod vi parkert utenfor Mestalla i Valencia da en murstein knuste ruta, og alt vi tenkte var "bombe"!" (s. 213).

Boken fikk jeg fra forlaget mot en ærlig og frivillig anmeldelse.

To norske 2015-ungdomsbøker: facebook-sorg og krokfrigjøring

Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo: I det siste har jeg lest flere ungdomsbøker om sorg, og det er langt fra de første jeg har lest. Da jeg  tidligere skulle forberede en utstilling på jobben til høstens fordypningsoppgave i norsk, fant jeg en overveldende mengde bøker på temaet sorg sammenlignet med andre tema. Det er nok ikke bare i ungdomslitteraturen dette er vanlig å skrive om, men generelt i norsk samtidslitteratur. Sorg handler jo om noe av det  mest essensielle i livet, døden, og å miste noen du er glad i, det de fleste av oss frykter aller mest. Hvis det er godt skrevet blir det ofte svært god litteratur av det også.

Kjære søster handler om Eli Anne som nettopp har mistet søsteren sin Amalie i en ulykke. Den har en original form da den kun består av facebook-meldinger. Eli Anne skriver meldinger til søsterens facebook-konto hver eneste dag i tre måneder, forteller henne hvor mye hun savner henne, ting hun angrer på, det hun ikke fikk sagt og så videre. Romanen består kun av disse enveise meldingene. Det fungerer godt på mange måter synes jeg. For det først skaper de korte meldingene en poetisk følelse, og for det andre kjennes det som nye nytt og friskt. Boken tar også opp en relativt ny problematikk, hva gjør man med facebook-siden til noen som er død? Eli Anne vil for alt i verden ikke gi slipp på den, det er den eneste måten hun kan ha "kontakt" med søsteren sin. Foreldrene derimot forstår nok ikke dette og vil at den skal bort. Hun får altså bare disse siste tre månedene med søsteren før siden skal slettes. Jeg forstår veldig godt hvorfor det er vondt å gi slipp på noen sin facebook-side, og det er nok veldig forskjellig hva pårørende velger å gjøre. Noen starter egne minnesider istedenfor, mens andre lar siden stå med minnene i form av bilder, statusoppdateringer og lignende. Selv må jeg innrømme at jeg har hatt problemer med å slette telefonnumre til mennesker som er død fra kontaktlisten min.

Personlig liker jeg veldig godt både innholdet og konseptet i denne boken. Elisabeth på Bokstavelig talt trekker frem i sitt innlegg om Kjære søster, at det er for tydelig at dette er en forfatter som har skrevet facebook-meldingene som en del av en roman, og at det ikke er Eli Anne sine faktiske meldinger. Selv om jeg ikke tenkte over dette da jeg leste, er jeg helt enig. Meldingene er både veldig balanserte, har med tilbakeblikk, og forteller en hel historie. Det fungerer jo veldig bra i og med at det er en roman, men er ikke helt vellykket med tanke på formen forfatteren har valgt å skrive den i. Jeg tenker at kanskje mange ungdommer vil gjennomskue dette lettere enn meg hvis de går inn i lesingen med facebook-roman som en forventning. Formen med de korte meldingene gjør forøvrig boken veldig lettlest, og at den i tillegg er ganske kort gjør den nok overkommelig for mange lesere til tross for at den er på nynorsk.



Slipp hold av Heidi Sævareid: Mari har vært sammen med Torger ganske lenge, men de er ikke akkurat på det avslappede stadiet der man kan være seg selv uten å nøle, ikke alltid se best mulig ut og så videre. Hun kan ikke slippe seg løs sammen med ham og han forventer at hun er på en viss måte, at hun oppfører seg fint og er en flink pike. Mari er på mange måter fanget i forholdet til Torger. Hun har ikke selvtillit nok til å frigjøre seg fra ham, samtidig som hun ikke alltid trives i hans selskap. Han har også en måte å få henne til å tvile på seg selv, sine handlinger og reaksjoner. Når hun så møter August og hans venner begynner hun å finne seg selv igjen.

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest. Takk til forlaget for et eksemplar av boken.
Les også Mari fra Flukten fra virkeligheten sin mer utfyllende anmeldelse her.