Did You Ever Have a Family - en imponerende debutroman

I Did You Ever Have a Family av Bill Clegg har en tragedie rammet en småby i Connecticut, og June Reid sin datter, kommende svigersønn, eksmann og kjæreste er alle død dagen før de skulle arrangere bryllup. Ved en tilfeldighet overlevde June. June forlater åstedet etter begravelsene uten et ord til noen, for å dra langt avgårde, til et sted hun kanskje kan finne en slags ro og noen svar, men aller helst vil hun bare dra:

"She will go. Tuck into her Subaru wagon and roll down these twisting, potholded country roads until she finds a highway, points west and away. She will keep going for as long and as far as possible without a passport, since the one she had no longer exists." (s. 9).

Oppbyggingen av denne boken gjør den drivende og til tider vanskelig å legge fra seg. Vi blir fortalt mange ulike historier, og vi vet, ihvertfall etterhvert, at de henger sammen på et vis. Handlingene foregår i hovedsak på to ulike steder geografisk. Stedet der June mistet sine kjære og stedet der hun rømmer etter tragedien. Til tross for en spennende og drivende oppbygging er ikke dette noe for den mest utålmodige leseren. Boken starter med en ungdom ved navn Silas som våkner opp dagen derpå, til lyden av sirener med hint til leseren om at han på en eller annen måte kan være involvert i det som har skjedd. Vi møter ikke Silas igjen før halvveis ut i boken. Hovedpoenget med boken er likevel ikke akkurat hva eller hvordan den tragiske hendelsen har skjedd, men hendelsen knytter de ulike historiene sammen. Noen er direkte berørt av tragedien, som de nærmeste pårørende,  mens andre er mer på utsiden, som for eksempel blomsterdekoratøren til bryllupet som vi kun møter en gang.

Noen er det mer usikkert hvordan passer inn med resten av boken, som trebarnsfaren George, som forteller og har dårlig samvittighet for hvordan han ikke fikk med seg at sønnen hadde alvorlige problemer i tenårene: "I was putting out a lot of fires then, and because with him there was no smoke, no flame, no alarms, I wasn`t paying attention." (s. 118). Som du kan se er George sin historie fortalt i førsteperson, mens for eksempel June er i tredjeperson. Jeg undret meg over dette, og hvilken effekt forfatteren ønsket med dette grepet. Om jeg husker riktig er det kun i historiene til Lydia, June og Silas det er brukt tredje persons-fortellerstemme. Nå etterpå tenker jeg at historiene fortalt i jeg-person, nesten står utenfor hovedhistorien og forteller oss direkte hvordan de passer inn, som et slags intervju i en dokumentarfilm. Vi vet akkurat hva de tenker og mener, mens med de tre andre er det litt mer vagt, historiene deres skal spares mest mulig. Et interessant grep synes jeg, og mulig andre vil være uenig i min tolkning av det.

Faren til Junes kommende svigersønn, Will, forteller oss mest direkte om sorgen etterpå: "We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I dont`t speak a word to each other. Not out of anger or punishment, but we`ve learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it." (s. 214). En ting jeg reagerte litt på er at jeg synes Dale i andre deler av boken enn dette sitatet, var i overkant balansert og tilgivende etter å mistet sin sønn. Andre fortellere fremstår også veldig reflekterte. Når jeg nå har tenkt litt gjennom dette med fortellerstemmene ser jeg at de ikke bare er jeg-fortellere, men også at de forteller fra en posisjon der de ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd, mens June, Lydia og Silas blir oftere fremstilt midt i situasjoner.

Lydia, moren til Luke (den unge kjæresten til June), er en av dem vi møter flere ganger i boken og som altså blir fremstilt i tredjeperson. Og akkurat Lydia sin historie var nok den som berørte meg aller mest. Jeg fikk stor sympati for den ensomme middelaldrende kvinnen som har tatt så mange gale valg i livet, men som det likevel ikke er noe vondt i. Hun har alltid vært utstøtt fra det gode selskap og har vært spesielt uheldig når det kommer til menn. En gang sier en annen av stamkundene på den lokale puben om og til henne: "Some trees love an ax" . Selv om hun ser en viss sannhet i det, klarer hun i etterkant å se at det å venne seg til å bli dårlig behandlet har lite med kjærlighet å gjøre: "It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn`t feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what`s left crumbles to dust." (s. 78).

Sammenlignet med The Fishermen som jeg nylig leste er ikke dette en bok som tilsynelatende utmerker seg språklig. Men der førstnevnte etterhvert blir noe påtatt i sin gjentagende metaforbruk, er denne minst like kraftfull i sin nøkternhet. Den maner til ettertanke, og noen ganger sjokkerer den med å fortelle de mest brutale ting på en minst mulig utbrodert måte.

Det kan være krevende å holde orden på alle de ulike historiene som blir fortalt. Jeg tenkte underveis at det muligens hadde vært en fordel med den trykte utgaven for å kunne bla tilbake. Jeg hadde nemlig litt problemer med å huske hvem de forskjellige var i starten, men etterhvert løste det seg bare. Historiene er så godt fortalt at om jeg ikke husket navnet på de enkelte, så husket jeg fort hva som hadde skjedd i deres historie tidligere. Måten de er viklet i hverandre på elegant og finurlig vis gjør romanen både kompleks og veldig god. Og nå oppdager jeg at jeg ikke egentlig ikke har sagt noe om tematikken i boken. Men den handler jo mye om det som tittelen antyder, familie, i utvidet forstand, og hva den kan gjøre med oss på godt og vondt.

Bill Clegg har med Did You Ever Have a Family utrolig nok utgitt sin debutroman. Det overrasker meg ikke at han har utgitt bøker før, men den gang memoarer. Han er i tillegg en erfaren amerikansk litterær agent, som har jobbet tett med andre forfattere. Boken er på Man Booker sin longlist, men i morgen håper jeg den også er på shortlist, som annonseres da.

Les også Labben og Linn sin anmeldelse av boken.

Absurd, vakkert og litt i overkant fra Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Dialogene spesielt i Jude sine deler av historien synes jeg er både morsomme, varme, fine og noen ganger vonde. Dialogene mellom Jude og Guillermo er som allerede nevnt høydepunktet, men også en del av samtalene med bestemoren og ikke minst Oscar (men han er ingen Joe Fontaine!) er fornøyelige.

"Jammen er du overfladisk bestemor" Hun gir meg et oppgitt pøh. Jeg pøh-er tilbake og går til angrep. "Ikke for å skremme deg, men jeg tror føttene dine begynner å peke feil vei. Du vet hva de sier. Ingenting ødelegger antrekket som bakvendte føtter". Hun gisper og ser ned. "Vil du gi en gammel, død kvinne hjerteinfarkt!"(s. 52)

Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt. Hun skriver muligens ikke de enkleste ungdomsbøkene, og jeg har sett flere kommentere om hennes forrige bok, at den burde kategoriseres som en voksenbok. Så lenge boken kan appellere til lesere i denne aldersgruppen ser jeg ingen grunn til at ikke også ungdomslitteraturen skal gi målgruppen noe å bryne seg på og gode litterære opplevelser. Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Det er ellers utrolig mye jeg kunne skrevet om denne boken, og mange flere sitater jeg ville hatt med, men siden det nå begynner å bli en stund siden jeg leste den, eselørene mine er sporløst forsvunnet, og tiden overhodet ikke rekker til, får det bli med dette.

Boken fikk jeg av Gyldendal mot en frivillig og ærlig omtale.