Det er likevel alltid et alvor som ligger bak også de mer morsomme brevene. De allerede nevnte brevene til ulike matprodusenter forteller nemlig også noe om hennes besettende forhold til mat. Hun spiser skiver med leverpostei flere ganger for dagen og da er det kun en type rødbeter som har riktig tykkelse og lake, men feilen med dem er at de er krydret med karve. Det er ikke smaken som er problemet her, men frøene. Hun kan ikke fordra dem og ser seg nødt til å plukke bort hvert eneste frø. Hun skriver til produsenten: "Jeg elsker leverpostei med rødbeter, og jeg spiser dette til frokost og kveldsmat hver dag, Til middag også, dersom ingen protesterer. Noe noen sjelden gjør, ettersom jeg de siste åra har insistert på å spise alene." (s. 34). I et ellers ganske humoristisk brev kommer det altså frem at hun ikke liker så godt å dele måltider med andre, mye grunnet sitt behov for kontroll rundt både når og hvordan måltidet skal foregå, noe som kommer frem i flere brev.
Boken er naturlig nok veldig selvsentrert og jeg tenker at det må være utrolig slitsomt å være Linnea, og sikkert også å leve sammen med henne. Som hun selv skriver i bokens første brev til sin mor: "Ingen vil leve med en som legger opp livet sitt etter måltidene, som må takke nei til kinoen fordi den varer 20 minutter inn i den planlagte kveldsmaten. En som ikke smaker på hjertesjokoladen han kjøper i overraskelse, eller kaken han har bakt til bursdagen din."(s. 10). Så tenker jeg at det jo er naturlig at man blir veldig selvsentrert av å ha en psykisk sykdom fordi så mye handler om sykdommen og å bare komme seg gjennom dagen. Man har gjerne ikke overskudd til det andre. Hun viser likevel mye varme og omsorg gjennom brevene til sin mor, tante, kjæreste og venner der hun takker dem for at de er der for henne.
Til tross for at boken forteller mest om Linnea Myhre og har av noen anmeldere blitt kritisert for å være for selvsentrert, synes jeg også brevene gir meg et godt innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi, en tvangslidelse som overskygger det aller meste i livet til et menneske. Det handler ikke om en lett måte å gå ned i vekt på som en jente skriver til henne i en e-post, det handler om alvorlig sykdom og et sterkt behov for kontroll. Mange av brevene handler også om at hun ser tilbake i livet sitt da hun var langt sykere enn hun er i dag. Boken avslutter med et veldig fint og sterkt kjærlighetsbrev til den nåværende kjæresten der hun skriver: "Jeg kan ikke forstå hvordan jeg har funnet meg i å være i et forhold med maten i så mange år. Den lærte meg aldri noe, mens du lærte meg nesten alt." (s. 155).
Kjære er lettlest og har en uformell og direkte stil, som nesten sier seg selv siden det er snakk om en samling brev. Linnea Myhre sin sarkasme og tøffe direkte språk gjør denne boken ekstra leseverdig synes jeg. Jeg tror også den på denne måten appellerer veldig til ungdom og kanskje spesielt til unge kvinner, og det er først og fremst de som virkelig trenger å lese denne boken etter min mening (dette har jeg forsåvidt fått en liten bekreftelse på da jeg ikke kan huske at noen annen bok har hatt mange på venteliste på skolebiblioteket der jeg jobber.). Kroppspresset er ekstremt for denne gruppen og Linnea Myhre kritiserer skjønnhetsindustrien samtidig som hun viser at anoreksi ikke er noe å trakte etter. Selv om jeg synes temaet i boken er veldig viktig må jeg innrømme at jeg kjenner litt på følelsen av snoking i og med at forfatteren har vært mye i mediebildet i det siste. Det plager meg litt, men ikke mer enn at jeg trygt kan anbefale boken.
Les også denne fine anmeldelsen til Ellikken og Anne hos Lesehorden.
Linnea Myhre blogget tidligere på bloggen Alt du vet er feil og har skrevet en roman, Evig Søndag. Kjære var mitt første møte med forfatteren.
