Det har ikke blitt så mye blogging som jeg hadde håpet og ønsket på en stund. Jeg begynte i august på et studie i barne- og undomslitteratur og det meste av skriveenergien min i høst blir nok brukt på oppgaveskriving. Jeg vil derfor i høst lage et oppsummeringsinnleg hver måned så jeg ihvertfall får skrevet litt om de bøkene jeg leser. Forhåpentligvis kommer jeg til å skrive litt mer om enkelte av bøkene, men vi får se. I september lest jeg hele 6 bøker som er langt over gjennomsnittet dette året. Jeg har riktignok kommet inn i en god lesestim nå, men det gode tallet skyldes at jeg har valgt å ta med to barnebøker (jeg leser vanligvis langt flere enn to på en måned) og at to av bøkene, Stoner og Før jeg sovner, ble påbegynt lenge før september.
Stoner av John Williams: denne boken var siste rundes lesesirkelbok og en jeg har brukt lang tid på å lese. Jeg likte den godt, men spesielt i begynnelsen var den ganske treg. William Stoner vokser opp på en gård sammen med sine foreldre, men blir sendt på universitetet for å studere jordbruk. Mens han studerer oppdager han imidlertid litteraturfaget som blir hans store lidenskap og drar aldri tilbake til foreldrene sin gård. Stoner brenner for arbeidet sitt som han etterhvert får på universitetet og kjemper ikke for spesielt mye annet i livet enn faget sitt. Det får vi se både i ekteskapet og i forholdet til datteren der han er passiv i konflikt, mens når det oppstår en langvarig konflikt på universitetet står han på sitt idet hans faglige integritet utfordres. Både boken og Stoner er veldig stillferdige og gir inntrykk av et lite begivenhetsrikt liv selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Boken er ikke spesielt tung og ganske eksplisitt i språk og handling, men jeg synes den har litt for lite driv til å bli en absolutt favoritt. I scenene med konen Edith og i konflikten på universitetet tar det seg veldig opp og det er de sterkeste delene synes jeg. En bok som gikk fra å være en jeg aldri hadde hørt om da den ble foreslått i lesesirkelen til å bli veldig opphauset. Boken kom egenlig ut på 60-tallet, men har av ulike grunner fått en renessanse nå og blitt oversatt til flere språk, blant annet norsk. Jeg leste den på engelsk og kan absolutt anbefale den.
Sinna Mann av Gro Dahle og Svein Nyhus: en bok har jeg lest opptil flere ganger nå i forbindelse med en oppgave jeg skriver på nevnte studie. Jeg leste Krigen av Gro Dahle og hennes datter Kaja Nyhus tidligere i år og synes den var veldig sterk og god. Det er definitivt Sinna Mann også. En billedbok for både barn og voksne om å leve med vold i hjemmet høres nok ikke ut som verken årets julegave eller en bok du leser på sengen til barnet ditt. Det er derimot en viktig bok man kan bruke i samtaler mellom barn og voksne, og ikke minst for å gi voksne et innblikk i hvordan denne grusomme situasjonen kan oppleves for et barn. Teksten til Gro Dahle er poetisk i stilen og ganske lang sammenlignet med mange andre billedbøker. Og tegningene til Svein Nyhus er så detaljerte og sterke. Sammen blir det veldig effektfullt. Pappaen som vokser i størrelse ettersom han blir sint og blir til et monster i flammehav, og moren som er bitteliten og skjør og som etterpå ender opp som en stol i et hjørne er så vondt og sterkt å se et lite barn oppleve. Jeg leste deler av den for min datter på 4 år og hun synes ikke det var skummelt, men hadde noen kommentarer underveis om at hennes pappa ikke ble så sint som Sinna Mann. I følge forlaget er boken beregnet på aldersgruppen, eller vi kan si fra, 6-9 år, så 4 år er nok litt lite også på grunn av all teksten i boken. Gro Dahle har kommentert at barn som ikke har opplevd det barnet i Sinna Mann opplever ser heller eventyret i boken og synes faren er nesten komisk når han blir så sint. Det kan jo virke avvæpnende på et vanskelig tema og barnet får med seg noe av alvoret uten å bli redd. Det må også nevnes at boken ender så godt som den kan ut fra forholdene.
Battle av Maja Lunde: min første danseroman ble slukt kjappere enn de fleste andre bøker i år og begeistret samtidig som den hadde sine mangler. Les min anmeldelse
her.
En fisk til Luna av Lisa Aisato: den handler om Luna som får besøk av en månefisk som kan fly og oppholde
seg på land. Som i Fugl av samme forfatter handler det også denne gangen om å føle seg
annerledes eller utenfor, men det er ikke Luna, men fisken som ikke
hører hjemme. Luna vil hjelpe fisken hjem, men må bare finne ut hvor
hjem er. På veien gir forfatteren oss flere hint og morsomme
situasjoner der Luna prøver å kamuflere fisken så ingen skal se den, og ikke minst at de to tar en spisepause på en sushirestaurant. Etter at jeg ble så utrolig glad i Fugl var det en selvfølge å kjøpe hennes nyeste bok i høst. Illustrasjonene til Lisa Aisato er så estetisk vakre og dominerende i denne boken at det kjennes mer som om jeg har kjøpt meg billedkunst enn en tekstbok, og det har jeg jo forsåvidt. I En fisk til Luna er det enda færre ord enn i Fugl og det er helt i orden for det er gjennom bildene historien først og fremst blir fortalt. I flere oppslag spesielt mot slutten er ordene egentlig overflødige. Det er noe så vakkert med Lisa Aisato sine tegninger, en ren estetisk nytelse. Ettersom jeg har lest den flere ganger liker jeg den bedre og bedre. Mangelen på tekst gjør at det er veldig åpent for tolkninger og ikke minst å ta inn de vakre illustrasjonene, som en utålmodig 4-åring ikke alltid er helt med på:-)
Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn: I halvannet år skal jeg studere ved siden av ny,etterhvert fulltidsjobb og to små barn, så denne boken hørtes ut som noe jeg kunne trenge å ha stående i bokhyllen til enhver tid. Etter å ha lest noen av Ravatn sine kronikker i ulike aviser vet jeg at hun kan skrive morsomt og treffende og det gjør hun også her. Jeg har ledd flere ganger av de vittige formuleringene og eksemplene hun bruker på for eksempel egen tidligere mangel på selvdisiplin. Jeg har også ledd og nikket gjenkjennende til eksempelet på hvordan å dra på IKEA kan ta knekken på selv den mest forberedte kunde med alle valgmulighetene sine. Denne boken har fått meg til å reflektere
over flere av hjernens mekanismer i møtet med fristelser. Ikke visste jeg for eksempel at man kunne dopaminisere oppgavene man kvir seg for. Og det til tross for at det nettopp er slik jeg har klart å trene styrketrening to ganger i uken over lang tid ved å la belønningen være å se på mindre intellektuelle TV-program mens jeg trener. Ei heller har jeg tenkt særlig over at alle valgene man må ta i løpet av en dag, selv de aller minste, tærer på viljestyrkemuskelen (vi har visst en sånn) og at det er lurt å begrense antall valg ved å etablere flest mulig rutiner. Gled deg også til Agnes Ravatn sin egen krative løsning på hvordan komme seg på treningssenteret.
Fordi boken er så praktisk og konkret, og ikke minst er fundert på vitenskapelig forskning, tror jeg den kan ha noe for seg i kampen om å rekke over alt man må og vil. Foreløpig har jeg tatt til meg rådet om å lage en ukeplan hver søndag for å unngå at det sklir ut i løpet av uken. Det gjør det også lettere å følge andre råd som å fullføre en oppgave før du begynner på neste, fordi tilfredstillelsen av å krysse av et punkt på listen er stor. Hvor lenge det varer vil tiden vise, men heldigvis har boken en hurtigliste med tips til høyere selvdisiplin bakerst i boken som jeg kan slå opp i ved akutte behov.
Før jeg sovner av S.J.Watson: en psykologisk thriller om en kvinne som våkner opp hver eneste dag uten å huske annet enn barndommen sin og hvis hun er heldig noen minner fra litt senere i livet. Nå er hun i 50-årene og får sjokk hver dag hun ser seg i speilet. Hun våkner opp ved siden av en mann som påstår han er ektemannen hennes, men som hun ikke har en eneste erindring av. Det viser seg så at en lege har kontaktet henne og bedt henne skrive dagbok og det er gjennom denne dagboken at historien kan fortelles. Jeg reagerte litt på at noen kunne skrive så detaljert i en dagbok og ha med for eksempel hele samtaler med dialoger. Sett bort fra det er det jo en smart måte å fortelle historien på. Spenningen begynner når Christine finner ut at ektemannen hennes lyger og holder skjult stadig flere ting for henne. Legen som hun treffer i skjul, fordi ektemannen har gitt opp håp om at medisinsk hjelp har noe for seg, lar også være å fortelle henne ting, noe som fører til at hun ikke vet hvem hun kan stole på. Det er både interessant, skummelt og nervepirrende å være inne i hjernen på en som har så lite kontroll på hva som er virkelig og ikke. Det viser seg etterhvert at møtene med legen og dagboken hjelper henne å få tilbake noen minner, selv om hun på et tidspunkt også blir usikker på om hun kan stole på sin egen hjerne. En psykologisk thriller etter min smak som jeg har lyttet til på lydbok.
6. Atlantia av Ally Condie: en ny dystopisk serie fra forfatteren, denne gangen om en sivilisasjon delt mellom de som lever et trygt liv under vann og de som lever i den sterkt forurensende verden over vann. Det handler om to søsken som skal ta et valg om hvor de vil tilbringe livet sitt. Plottet virker umiddelbart ikke så veldig originalt, men i følge flere omtaler på Goodreads er det visst annerledes enn mye annet. Jeg har foreløpig ikke lest ferdig Ally Condie sin forrige serie Matched fordi jeg ble skuffet over bok 2, og har hørt at det ikke akkurat blir bedre i den siste boken. Når jeg likevel setter denne boken opp på denne listen er det fordi jeg synes Ally Condie skriver veldig godt og jeg har derfor et håp om at denne serien er bedre enn den forrige.
